Noen villmenn blir roligere med årene, noe også Barrence Whitfield har vist med andre prosjekter, men her har han sluppet villmennene ut av buret igjen og leder an i et særdeles brutalt angrep på trommehinnene. Det kan riktignok kontrolleres med en volumknapp, men musikalsk står han der punk, rock’n’roll, blues og høyoktan r&b smeller sammen. Energinivået lar turboen gå på fullt hele veien, selv om enkelte låter bremser litt i svingene og lar blues og soulflølelsen komme mer til rette. Stemmen til Whitfield låter som en blanding av Wilson Pickett og Cap­tain Beefheart, og på I’m Sad About skriker han som Screa­min’ Jay Hawkins. Helheten er kanskje litt overveldende ved første gjennomspilling, men låtene setter seg fort. Ha en energifylt aften, som Davy Wathne ville ha sagt!