Noen artister har noe genuint eget som går utenpå alt det man hører rundt seg. Svenske Anders Osborne, nå rendyrket amerikaner etter mange år i New Orleans' innerste musikkmiljø, er en slik artist. Etter at han gjorde et comeback på Alligator Records i 2010 har alt han har levert (albumene «American Patchwork» og «Black Eye Galaxy» samt EPen «Three Free Amigos») vært årets høydepunkt. Jeg vil gå så langt som til å si at han peker seg ut som bluesens og bluesgitarens Roger Waters. Det er en hjerne bak det han gjør som er større enn det meste du får servert i ørene dine, og drivkraften er følelser som kommer innenfra. Sterke følelser basert på egne erfaringer og den verden han ser. Musikalsk kan vi også se han som en Robbie Robertson fra et roots-perspektiv siden New Orleans er litt av en smeltedigel mellom jazz, rock, blues og funk. På sitt nye album lager Anders Osborne igjen musikk som er større enn noe annet, musikk som har en sjel som fortjener en Roger Waters-posisjon i din og alles platesamling. Musikk som adresserer rock, New Orleans soul, r&b, blues og en sterkt følelsesladet manns singer/ songwriter-hjerte. Det handler om familie, om søken etter indre fred, volden i samfunnet og det moderne samfunnets kaos, samt refleksjoner man lett ser bakover tiden i et speil. Sammen med de sterke følelsene han legger i stemmen og formidlingen av tekstene, de spennende arrangeringene av låtene, og sjelen i det hele er «Peace» et album du virkelig trenger. Kort og godt: Mye kan gå til helvete i vinter – så lenge stereoanlegget fortsetter å gi meg «Peace»!