Dette er brødreparet Peer Gynt og Geir Taraldsen som er ute med det som av plateselskapet beskrives som et "ytterst løssluppent og levende" akustisk bluesalbum. La oss begynne musikalsk, for ingen kan ta fra den gode Peer at han er en utrolig gitarist. Micky Moody er hentet inn for å spille slide, og gjør sine ting så bra at jeg blir sittende og lure på hvordan han holdt ut mer en fjorten dager i heavy­klisjeen Whitesnake. Mange av låtene er også helt i tråd med plateselskapsskrytet, både løsslupne og levende. Kanskje en aning mye brifing underveis der Peer flytter fingrene i kjapp, god og sjøsjuk jazzrockånd. MEN han får det til å svinge - til tider aldeles voldsomt. Så skjer det uavvendelige - han åpner munnen. Det har alltid forundret meg at et hvert menneske her i landet som en gang i tiden har skrevet en engelsk stil mener de behersker å uttrykke seg lyrisk på kanskje ett av verdens mest poetiske og nyanserte språk, langt mer at de mener de har rett til det. Vi nøyer oss med én smakebit hentet fra den poetiske perlen Flying V: "Baby come on home, come on home and ride my flying V" - sukk. Subtile metaforer kan ingen anklage ham for, nei. Overtydelighetene trenger seg på, i den grad de ikke skyves til side av nødrim og slette formuleringer. Det du får er 14 selvskrevne pluss en coverlåt, og snurrig nok er det Beastie Boys' "Sabotage" brødrene velger å gjøre en tolkning av. Peer og Geir, dere har laget en plate som svinger vanvittig musikalsk. Kan dere neste gang (og jeg håper helt ærlig at det blir en neste gang), i tillegg ta tekstene såpass alvorlig at dere knytter til dere en som kan heve dette ut over pubertetsfantasiene til Joe Bonamassa?