Bandet har fått fri denne gangen, der Knut velger å se bakover mot den musikken som var med på å forme ham som musiker. Alene med gitaren, og en gang med pianoet, har han laget sin definitivt mest personlige, for ikke å si private plate på mange år. Oppkalt etter det muligens særeste bluesprogrammet som noen gang er sendt på skandinavisk radio. Aftonblues gikk på svensk P3 der tolvåringen Knut snublet over det tidlig på syttitallet. Utplukket av låter er da også stort sett av musikere Knut først ble kjent med i radioprogrammet. Resultatet er sjarmerende, og tidvis svært vakkert der Reiersrud tar oss med tilbake til det sene tjuetall og trettitallet for å hilse på musikere han har et forhold til. Ubeskjedent nok åpner han med en selvskrevet hyllest til Blind Blake, som like gjerne kunne vært en av Blakes egne. Tonen er satt og vi får tolkninger av Kid Bailey (spilte med Tommy Johnson), Richard Brown, Peg Leg Sam, Harry og Geoffrey Clarksons umåtelig vakre "When Shadows Falls, Bo Carter, Scrapper Blackwell, Tommy Johnson, Robert Johnson og Scott Joplins "The Entertainer". Foruten ytterligere et eget bidrag kalt "Noah's Harp", der Reiersrud får demonstrert at han også er en mer enn passabel munnspiller. For å runde av denne feststunden er tatt med en medley der Doc Pomus og Dr. Johns utrolig vakre "Blinded By Love" er koblet med Princes "Sometimes It Snows In April". Et æramessig avvik til slutt med andre ord, som Reiersrud - fordi han er den gitaristen han er, likevel får til å passe inn i sammenhengen. Kanskje vil han vise oss hvordan også dagsaktuell (i dette perspektivet) popmusikk har røtter hos de opprinnelige bluesutøverne. Hvis jeg skal pirke på noe må det vel være at jeg for min del hadde klart meg uten Scott Joplins "The Entertainer". Den er for all del vakkert arrangert, og selvsagt er fremføringen (overraskende) engasjerende. Likevel er dette et meloditema som er ihjelspilt av andre utøvere i den grad at det kanskje hadde vært lurt å ta for seg en annen av Joplins melodier - selv om jeg ser argumentet i at dette var et innslag i unge Knuts gitartimer. Dette er likevel for smårusk å regne på en plate som blir stående som en frydefull og stor opplevelse. Jeg har også Reiersrud mistenkt for å nære et håp om at denne plata vil kunne inspirere noen av hans mange norske fans til å utforske tjue- og trettitalls bluesmusikken på egen hånd, og med en inngangsport som denne burde definitivt grunnlaget være der. I denne omgang, la meg avslutte med en takk til Staffan Solding som ledet "Mera Blues" og Peter Måhlin, mannen bak "Aftonblues", begge på svensk P3, fordi de spilte musikk som i sin tur ga oss en bluesmusiker som Knut Reiersrud.