Det virket sikkert som en god idé på nachspielet der Paul og Chris satt og jammet: "Du, dette kunne bli en fin plate!", og som tenkt så gjort. Og det man her endte opp med er et skoleeksempel på at alle gode ideer bør få modnes litt etter unnfangelsen. For riktignok er britiske Paul Lamb, som også har vært å se på norske klubbscener, en garvet utøver på munnspill - og det svinger utrolig når han kliner til. Chad Strentz er sikkert også en brukbar gitarist. Det får han dessverre bare én sjanse til å demonstrere her, og før vi kommer så langt er vi tilgodesett med 14 låter der den samme flate kassegitarlyden komper Lambs oppvisninger på munnspill. Det kan høres ut som Strentz med hensikt er holdt igjen, her er det sjefen som skal stråle - ingen andre. Lett apatiske bråvåkner vi på "Nothing But The Truth" og tenker, "jøss, da var vi i gang." Så er det slutt, gitt. Da har Paul og Chad dratt seg gjennom tolv standard­låter (som de delvis også gjør med fullt band), som for eksempel "Lawdy Miss Clawdy", "Going Down This Road", "Take These Chains", "Wine Spoo-Dee-O-Dee" og Joe Souths ytterst enerverende "Games People Play" i tillegg til to egne bidrag. Ingen av coverne bidrar med noe nytt, og så smått sitter du med en klam følelse av å kaste bort tiden. Og det er trist, for dette KUNNE vært så fint. Med et lite anstrøk av kreativitet lagt i arrangementene, og med litte bitte grann glød i fremføringen hadde dette vært ordentlig barskt. Som det nå er blir det en parentes i Lambs eller utmerkede katalog, og en bønn om at ingen dømmer ham på basis av dette. Dette er forbeholdt de spesielt interesserte.