Norge har noen sangere der det synes som gudene var i det gode lune når rikelige deler med musikalsk sans og sjel ble delt ut i bøtter. Sangere som Paal Flaata og Heidi Solheim (Pristine) er som fotballspillere født med Johan Cruyff-finter, og nå ramler det inn en ny stemme med den samme overlegne kvalitet det bare er å se opp for fra start. Gina Aspenes fra Vestlandet og kystkommunen Os har nemlig stemmen som fyller noen r&b/rock/country/soul-standarder plukket fra godtehyllene i USA (Bob Dylan, Lucinda Williams, Mark Heard) med mer og annerledes sjel enn de allerede hadde. Og hun viser også et gryende talent som låtskriver i eget navn som virker som starten på noe stort. Jeg får en herlig Candye Kane-følelse direkte! Gina vokste visstnok opp i en haug av trekkspill, gitarstrenger og svarte og hvite tangenter og falt akkurat som Obelix oppi gryta allerede som veldig liten. Sang er hennes språk, men selv om hun har vært med på Det Store Korslaget på TV2, tror jeg dette debutalbumet spilt inn hjemme på Os og i Nashville kommer som en stor overraskelse selv i hennes nærområde. Fordi kvalitetene slår deg som en hammer. Det er ikke hver dag du oppdager en stemme med en sjel som den Gina Aspenes har. Og hun har fått god hjelp. Først og fremst fra Ole Reinert Berg-Olsen (ORBO) som har prod­usert albumet og bidratt som låtskriver og med gitarer og bass. Det er nok han som har dratt inn gospel/soul-korister fra Nashville og selveste Bobby Keys (Keith Richards «svirebror» og delaktig med Rolling Stones på mange turneer) som bidrar med sax på to låter. Stemmen er overlegen. Det er bare å lene seg tilbake til acapellaen som avslutter albumet der Gina sammen med gospel-sangerne fra Nashville synger T-Bone Burnett/Gillian Welch-perlen «Didn’t leave nobody but the baby», eller den intime sjelen på Kevin Welch-låta «A patch of blue sky». Her gjør hun gode valg av coverlåter. At hun også gjør Bonnie Raitts «I can’t make you love me» og Buddy Millers «Worry too much» kan jeg forstå siden stemmen hennes er som skapt for slike låter, men det er litt som å gjøre cover-versjoner av Elvis. Det blir i beste fall et godt fotavtrykk (som her), men Gina kan aldri gjøre slike sanger til sine egne. Hun gjør derimot Mick Jaggers «Wandering spirit» fra hans tredje soloalbum (1993) til sin egen, og trøkker også ordentlig godt og rampete til på Dylans «Everything is broken» som åpner albumet. Eneste grunnen til at debutalbumet til Gina Aspenes ikke får terningkast fem er at jeg ikke helt vet hvem hun er enda selv om ­vokalprestasjonene er til dels fantastiske. Men Candye Kane-følelsen og den litt rockabilly og Rolling Stones-rampete følelsen på hennes egne tre låter gjør at jeg vil vite mer. Mye mer. For Gina Aspenes er et funn!