Dette er andre plate fra gitaristen Toronzo Cannon. 45-åringen er oppvokst på Chicagos South Side, og har kjørt buss i tjue år. Det gjør han formodentlig fremdeles, og erfaringene hans fra bussen dukker også opp i flere av tekstene hans. Han gir oss tolv originaler, godt og grundig forankret i Chicagobluesen, som naturlig kan være. Låtene er også såvidt gode at også bandet høres inspirert ut, og heller ikke det faktum at de er spilt inn hos Delmark i Chicago har formådd å ta rotta på energien. Ingen liten bedrift dette med andre ord, og dette alene burde tjene som en uforbeholden anbefaling hvis en kvalitetsporsjon moderne Chicagoblues er noe som frister. Cannon er fremdeles påvirket av Jimi Hendrix litt mer enn godt er, men det retter seg vel med tiden. Innhopp fra Omar Coleman, Joanna Connor og Mike Wheeler fungerer fint - Connor og Wheeler på en tekst der Cannon øyensynlig kjente sin begrensning. Så er det bare å håpe at mannen tjener nok penger på dette prosjektet til å skaffe seg en gitar som låter bedre og ser litt mindre harry ut enn den Flying V-en han poserer med på omslaget, det hadde vært vel fortjent. Jeg er fremdeles litt satt ut over at Delmark har klart å unngå å køle til dette. Sjekk selv på toronzocannon.com.