Hver gang noen markedsføres som en "munnspillsensasjon", bruker undertegnede å bli lett skeptisk i utgangspunktet. Ungsauen Will "Harmonica " Wilde er intet unntak, men etter et par gjennomlyttinger av hans nye album Raw Blues forsvinner en god del av den forutinntatte holdningen. For kort å oppsummere: Will Wilde er ingen munnspillsensasjon, men en meget habil sanger med flotte fraseringer, habilt munnspill og et tight band. Det hele minner meg veldig om Paul Butterfields mer rockete band på tidlig 80-tall. Dette er in your face bluesrock uten noen særlige dikkedarer og ei heller store overraskelser. Grunnet mye tidvis statisk og stakkato munnspill blir helhetsinntrykket dessverre litt flatt, med hederlige unntak som den glitrende "Numb" (som finnes i to versjoner på skiva). Vokalen til Wilde trekker det hele sterkt opp, men generiske gitarsoloer fra Stuart Dixon kombinert med overdreven vibratobruk fra frontmannens munnspill (hallo hull 6!), gjør at det hele aldri tar helt av i mine ører. Uansett, med Wildes vokale utgangspunkt er han garantert en mann å regne med i britisk blues de neste årene. Og den neste skiva blir trolig glitrende og langt mer variert. Jeg krysser fingrene!