Folkene bak Rough Guide-etiketten fortsetter det imponerende arbeidet med bevaringen av den tidligste bluesarven, og å gjøre den tilgjengelig for alle oss som ikke har personlige formuer som er store nok til å skaffe oss de gjenlevende eksemplarene av de originale platene. De tre musikerne som er dokumentert i denne runden var alle enten sterkt synshemmede eller helt blinde. Derav naturlig nok oppnavnene de fikk. Blind Willie Johnson, bodde i Texas hele livet, og ble ikke født blind. Han var sju år gammel da stemoren kastet lut i ansiktet hans etter å ha fått juling av faren. Da hadde Johnson allerede erklært at han ville vie livet sitt til å preke evangeliet, og han ledet også sin egen menighet da han døde 48 år gammel i 1945. Johnson gjorde tretti innspillinger for Columbia mellom 1927 og 1930, du får 22 av dem her. De åtte siste er formodentlig utelatt av plasshensyn. Musikalsk veksler Johnson mellom ren countryblues og gospel, og den kristendommen han preker er ikke av det tilgivende slaget. Som gitarist var han langt forut for sin tid, med en teknikk som skiller seg klart fra de fleste av sine samtidige. Vokalen hans spenner fra en avsindig rasping til myk og ­respektfull klang i de gospeltekstene som krever en slik tilnærming. Han må ha skremt vannet av de som spilte inn disse låtene. Vi skal være dem evig takknemlige fordi energien i denne plata er intens nok til å ta pusten fra deg 85 år senere. Det er en plaget sjel som henvender seg til oss. På dødsattesten til Johnson er dødsår­saken oppgitt til en kombinasjon av syfilis, malariafeber og blindhet - så det er rimelig at den Johnson hadde vanskeligst for å tilgi var seg selv. En fantastisk plate det her.