TONY?JOE?WHITE
TONY?JOE?WHITE
Hoodoo
Yep Roc Records
Kanonbra plate!
Swampblues-legenden Tony Joe White tegner et optimalt bilde av seg selv og sin særegne, uproduserte, minimalistiske, gjørmete, ujålete, maskuline og møkkete gitar/ tromme-karakter på sitt nye album «Hoodoo». Han har hele tiden, hvertfall siden midten av 80-tallet, vært der han er nå. En kultur-institusjon fra sørstatene som mer enn noen amerikansk artist, spesielt nå som J.J. Cale har gått bort, definerer bluesens røtter i det suggererende repetitive mønsteret. Det personlige risset og sjelen som Tony Joe White legger ned i tonene er i tillegg som et gigantisk dypt hull, og det er mange år siden jeg har hørt Tony Joe White så overbevisende som på dette albumet. Han holder fast ved sin «rattlesnake»-raslende og nærmest indiansk messende swampy bluesfot, og setter deg i en stemning som får deg til å virkelig lytte mens høyrefoten som hviler lett over kneet på den venstre sakte tegner groovens primitive takt.
Du trenger ikke stort når du skal lytte til Tony Joe White og «Hoodoo». En anti-kommersiell perle som passer bedre jo mer primitiv hytte og forlatte omgivelser du kan reise til. Har du ingen får du lukke øynene og reise i din egen fantasi. Det skulle ikke være vanskelig med denne nesten hypnotiske gentleman fra Nashville som reisefølge. Han kan fortelle deg ett og annet om sjelens tilstand, om alligatorer som lurer og stormen man kan lukte. Musikalsk sett er Tony Joe White sin egen kategori. En legende som mer og mer ligner på en bluesens høvding når han messer låter som «Who you gonna hoodoo now» og «Foot sack». Kanonbra plate!