Den åttende november 2013 var det tredve år siden James Carroll Booker III, kanskje den største av alle pianister i New Orleans etter krigen, døde forlatt i en rullestol på Charity Hospital etter en overdose. Han ble 43 år gammel. I løpet av sin altfor korte karriere slet han med rusmisbruk, psykiske problemer av episke dimensjoner og en generelt velutviklet evne til å rote det til for seg på nesten alle tenkelige måter. Han var session-musiker for såpass ulike folk som Fats Domino (når Fats var på turne, og ikke ‘rakk’ å komme i studio sjøl), Ringo Starr, Jerry Garcia, Allen Toussaint og et utall av lokale New Orleans-helter. Ingen ringere enn Dr. John, som brukte ham i turnebandet sitt i mange år, uttaler i sin selvbiografi at Booker kanskje er det eneste ‘geniet’ han har møtt. Booker var et usedvanlig musikalsk talent, som spilte klassiske stykker som fireåring, og som hadde evnen til å spille låter baklengs etter å ha hørt dem en gang. Han var også en uhyre sårbar mann som ofte følte seg utstøtt og forfulgt, og som i sitt liv som junkie, homofil og psykiatrisk pasient gikk på mange nederlag. James Booker rakk ikke å spille inn mange egne studioplater i sitt liv; han etterlot seg JUNCO PARTNER fra 1976 og CLASSIFIED fra 1982 – i tillegg til diverse konsertopptak fra Europa og en band-session fra tidlig på 70-tallet. Alt er preget av Bookers evne til å la musikken flyte fritt. Det ene øyeblikket spiller han beinhardt, funky bluespiano, det neste spiller han forvridde versjoner av Chopin, Mozart eller Liberace-hits, men alt er umiskjennelig James Booker: Virtuost, følsomt, med­rivende, sært, vilt, trist, sprudlende, livsbejaende, poetisk og innadvendt på samme tid. Det er en unik miks; et uttrykk ingen andre har vært i nærheten av i moderne svart musikk. Da Booker gikk i studio i 1982 for å spille inn det som skulle bli hans siste plate, CLASSIFIED, var han i dårlig forfatning. Han var særdeles ustabil, og kranglet med produsentene om alt mulig. Ofte nektet han å spille materialet som var innøvd med bandet, bestående av trommis Johnny Vidacovich, bassist James Singleton og saksofonist Alvin ‘Red’ Tyler. De tre dagene som var satt av i studio gikk i store deler med til å pleie Bookers psyke og sære innfall, og ineffektiviteten var til å ta og føle på. Plata ble en blanding av band-låter og låter der Booker sitter alene ved pianoet. I 1982 var det mange som var frustrert av at denne plata tilsynelatende ikke ble så bra som den kunne ha blitt. Derfor er det gledelig at den nå foreligger i ny mix og mastering, og med tillegg av låter som ikke ble med på den opprinnelige utgivelsen. Tredve år etter er det på sin plass å oppjustere inntrykket av denne plata, som egentlig er en monumen­tal utgivelse, der alle slags aspekter av James Bookers forpinte geni kommer til uttrykk. Her er reinspikka jazz, klassiske stykker som du aldri har hørt dem før, R&B-klassikere fra New Orleans, og en versjon av Roger Millers ‘King Of The Road’ som overgår alle andre coverversjoner av denne låta med klar margin. Eddie Bo sa til meg en gang at ‘James Booker had all the problems a man can get. He was black, gay and a junkie. What more can you ask for?’ Hvis Booker’s tragiske liv hadde lyspunkter, kommer de til uttrykk i musikken hans, sammen med det mørket han også levde i. Musikken er rett og slett fantastisk, intet mindre.