Olav Larsen og hans Alabama Rodeostars kom inn med et bang i norsk og internasjonal singer/songwriter- og americana/country-tradisjon med debutalbumet LOVE’S COME TO TOWN midt på 80-tallet. En farget fyr fra Stavanger-området med et navn som ut av Snorre-sagaen og et åtte-manns sterkt band i ryggen. Iblant finner man blomsterarter på steder der de liksom ikke er registrert som hjemmehørende, og jeg vet ikke om noe americana/country-band det gjelder mer for enn Olav Larsen og hans overmåte profesjonelle og frodige gjeng. Og gjengen består av en akustisk frodighet på fele, gitar, trommer, pedal steel, banjo, tangenter, bass og et vokalt uttrykk som ofte er duett-farget mellom Olav Larsen og Anita Bekkeheien. Umiddelbart føler du at de har en intim tone seg i mellom. Det er lekent, hjertet som åpner seg langs MEMORY LANE uttrykker åpent smerte om det tapte samtidig som det inderlige håpet knuges hardt til brystet. Det handler om kjærligheten slik du har hørt Buddy & Julie Miller i en tidlig fase av deres fantastiske karriere. Brent på fingrene langs livets vei, men nekter likevel å slippe hverandres hender. Sånn sett er dette et perfekt soundtrack langs landeveier eller i intime settinger på hytta og i kjellerstua for deg som liker country og americana tatt helt ned i Tennessee-tradisjoner som hører hjemme på tradisjonssterke scener som The Bluebird Cafe i Nashville og ikke på kommersielle tut-og-kjør countryfestivaler. Dette er et personlig album med tidløse snøskred av smerte og håp, slik viser ble skrevet tilbake til Amerika-brevets tid et hundreår eller to tilbake. Det låter gammelt og nytt på en gang, og albumet smyger seg under huden på lytteren og gir deg en reise som du vil ta mange ganger. Et herlig vanedannende album og en stemning som er høyst unorsk. Musikerne i bandet til Olav Larsen er like durkedrevne som de høres ut. Et country/americana-kollektiv som også spiller roller i karrieren til rootsartistene Øystein Sunde, Tønes og rockebandet Skambankt. Men det er samspillet (eller rettere sagt kjemien og sangen) mellom Olav Larsen, hans munnspill og Anita Bekkeheien som gjør denne plateutgivelsen så ekte og flott. De forteller en historie, viser deg en «film», som har noe besnærende naivt og sjelfullt over seg. Jeg har alltid likt nerven i det Olav Larsen lager. Debuten LOVE’S COME TO TOWN var en liten bombe innen norsk og Skandinavisk americana i 2006, og oppfølgeren SAD & HAPPY SING-A-LONGS to år senere var også kredibel americana som ble spilt både på de tradisjonelle countryfestivalene (Vinstra, Seljord) liksom på rockeklubbene Mono i Oslo og Garage i Bergen. Fem år senere har Olav Larsen vendt ryggen til internasjonale plateselskap, ja han har ikke lenger noe plateselskap i ryggen og gir ut sitt tredje album på egenhånd. Fysiske eksemplarer selger han selv. Wimp tar seg av de digitale kjøperne. Det er en jevnhet over dette albumet, en følelse i det instrumentale, og samspillet mellom Olav og Anita som fenger veldig for den med hjertet i americana/ country med litt appalachian-feel (gamle countrytradisjoner som begynte med Carter Family og endt opp med Dylan). Det åpner med «Sometimes the rain doesn’t stop», smak på følelsen bare i ordene, og ta det derfra. Nydelig plate. Du kommer garantert ikke til å legge fra deg dette albumet om du finner det. Det har vært limt fast i min bilspiller i flere måneder nå!