Når man bygger om hønsehuset på tunet til øvingslokale, lafter opp en scene, starter en festival og skramler med den gode og litt intense følelsen av trio-format blues og fuzzgitar-vrengt rock så er man ikke tapt bak en hestevogn. Electric Woodland ville at det skulle skje noe hjemme i Skogbygda der det bor akkurat et firesifret antall mennesker, og når låven (og studioet) til Amund og Henrik Maarud sto i samme bygda var turen over veien ikke lang. Inspirert først og fremst av band som The Black Keys men også sent 60-talls garasjerock, mørkstemt orgel/gitar-rock ala The Doors på en tanke høyere speed. Og melodistrukturen har på noen låter, som «Humbread», en følelse av et syrete og psykedelisk grønsjband ala Pearl Jam eller Alice In Chains. Den nå avdøde sangeren i Alice In Chains, Layne Staley, hadde i sitt sideprosjekt Mad Season veldig mye Doors-inspirasjon så veien mellom dem og grønsjverdenen er ikke så lang. Electric Woodland er troverdige i sin bygdeplasserte og rastløse grønsj-blues-fuzz-rock. Å si at de er et funn for sjangeren slik White Stripes har vært og Black Keys fortsatt er blir feil å si, men de rocker hønsetunet troverdig fra start til slutt. Det låter levende, passe fuzz-lurvete, og med god garasjerocka vokal og fett tromme/bass-spill som kjører opp temperaturen i denne rockens trykkoker. Og hvorfor ikke slutte albumet med en vise? Sorry gutter det er den eneste bommerten på denne debuten. Har du slått lytteren som en bankebiff gjennom ni låter så kan du ikke servere vafler til slutt. Et prisverdig debutalbum som nailer den røffe, bluesinspirerte og direkte rockenerven på utmerket vis, og som viser at elektrisiteten har gjort sitt innhugg også ute på landsbygda. Trærne er hugget, hønsene er borte, men det gløder friskt i fuzzgitaren. Verdt å sjekke ut!