Så tenker jeg det igjen når jeg får nok en plate med soul/blues-sangeren Robert Cray i mine hender: Er formularet Robert Cray skriver låter, spiller gitar og synger etter oppbrukt nå? Han har vært med så lenge. Var sammen med Stevie Ray Vaughan for meg den nye vinen da bluesen kom tilbake på 80-tallet og senere ga oss artister som Tinsley Ellis, Joe Louis Walker, Smokin’ Joe Kubek, Lil’ Ed & The Blues Imperials, William Clarke, Little Charlie & The Nightcats og fantastiske John Campbell. Han var så til de grader på alles lepper hos alle som elsket gitarister, og var inne i varmen på alle teselskaper arrangert av Eric Clapton på denne tiden. Han utviklet etter hvert en så fin følelse for soulmusikkens plass i bluesen så du kunne kjenne at du ble varm om hjertet uansett hvor kaldt det var, men utviklet samtidig en stereotyp form som har vært brukt siden. Vi har kommet til Robert Crays album nr. 17, og det er herlig når man ikke har så store forventninger og så sier det bare pang i følelsene igjen. Jeg har aldri fikset Robert Cray til toppkarakter live på scenen, men på plate som han fremstår her på In My Soul er det et følelsesladet geni på jobb. Det er sånn følelse i måten han synger sangene sine på, og han har fått hjelp av Grammyvinner-produsent Steve Jordan (Keith Richards, John Mayer, Alicia Keys) til å legge på så karaktersterke arrangementer at også musikere som vår egen Kid Anderson sannsynligvis blir blank på øynene. Bare hør på låter som countryballaden (!) «What would you say», en klassisk Robert Cray soul/blues-flyver i «You move me» og en fantastisk soulsmyger i “Fine yesterday”. Dette er så sterke låter at de alene gjør dette albumet en must. Robert gjør noen få coverlåter som star seg sterkt i denne sammenhengen. «Deep in my soul» som var en livefavoritt med Bobby Blue Bland, klassikeren «Your good thing’s about to come to an end» skrevet av Hayes/Porter og gjort til en hit av Lou Rawls i 1969, og senere spilt inn av “alle” fra O.V. Wright til Etta James, Bonnie Raitt og vår egen Noora Noor. En fantastisk groovy versjon av Otis Reddings «Nobody’s fault but mine», skikkelig rocka opp og med en råere Robert Cray bak mikrofonen, topper kaka innenfor bolken med coverlåter. Fantastisk groovy, utrolig bra vokalprestasjon! Så nei, Robert Cray er langt fra oppbrukt enda. In My Soul er et av hans fineste album, og en perle du ikke bør la gå fra deg. Jeg er så glad for at han setter mine forutinntatte meninger i skammekroken, og minner oss alle på at han har vært en av de mest vitale krefter innen blues og soul i snart 35 år nå. Mens du stiller inn GPS’en til nærmeste platebutikk kan jeg også fortelle at plata inneholder en morsom hyllest til Booker T & The MG’s instrumentale prakt fra midten av 60-tallet med «Hip tight onions». Skrevet av hans mangeårige bassist Richard Cousins.