La oss like godt få slått det fast med en gang; undertegnede er en total blues-frik. En som lever og ånder for den blå musikken og som ville finne hverdagen bortimot meningsløs uten blues. Og noen ganger så dukker det opp artister som treffer deg rett i sjela, og knapt noen har hatt sånn innvirkning på denne anmelder som det Nick Moss har, etter at han startet opp som ”livegen” for 15 år siden. Etter flere år som leiearbeider i banda til Chicago-folk som Jimmy Dawkins, Jimmie Rogers og Willie ‘Big Eyes’ Smith startet Nick Moss opp både sitt eget plateselskap (Blue Bella Records) og sin nye karriere som ‘herre i eget hus’ med skiva ‘First Offense’ i 1999, og siden har Moss hatt strak kurs mot eliteserien. Med ‘Time Ain’t Free’, hans 10. utgivelse, er det første som slår en hvor fantastisk det er å høre folk som faktisk har klart å utvikle sin egne, distinkte stil. Og det med ei skive som ikke bare totalt har visket ut sjangergrensene, men som også klarer å trollbinde like godt med hjertefølt soul som med jamaktig, nesten progressiv, blues-rock. Man blir glad av mye mindre her i verden. Den aller største utviklingen, den man direkte legger merke til, er kraften og vitaliteten som nykommer Michael Ledbetter bidrar med. Ikke bare synger denne tidligere operasangeren(!) med en autoritet vokalmessig man knapt har hørt maken til, men han bidrar også både med egne kutt (og noen skrevet sammen med Moss) og han trakterer rytmegitaren. Men med Ledbetter nevnt, det er jo ingen tvil om at det fremdeles er gitaren i Nick Moss’ mer enn kapable hender som er bandets (og skivas) aller fremste aktivum. Den koser og luller, den river og sliter, den tar deg til steder du ikke visste du trengte å være, og som jeg sier; den har etter hvert fått en umiskjennelig sound. Er det ikke det alle gitarister drømmer om? Boys, save me a couple of slices of that sweet potato pie – I’m on my way over to catch a show. Hell, yeah!