Noen som husker flinkis-jammete band som blandet jazz/rock/fusion/funk og alt annet som groover på 70-tallet? Det var også tilløp til slike konstellasjoner i Norge, særlig på scenen i legendariske Club 7 der afrobeat ble blandet inn i det hele. Nå har et knippe drevne musikere gått sammen om det lekne og ikke så alvorlige navnet Rock Candy Funk Party og lever ut denne groovy musikken som bare drar av gårde i lange instrumentale soloer og komplekse grooves. I midten finner du en av våre mest populære bluesrock og rock-gitarister: Joe Bonamassa! Trommeslager (og produsent) Tal Bergman kjennes fra sammenhenger som Joe Zawinul, Chaka Khan og Simple Minds, gitarist Ron De Jesus som kjennes fra bandet til Hugh Masekela, bassisten Mike Merritt som kjennes fra det dyktige bandet til Max Weinberg som er husbandet til talkshow-kongen Conan O’Brien, tangentspiller Renato Neto som kjennes fra bandet Straight Jacket og har spilt med mange store navn fra Sheila E til Dianne Reeves og mer tekniske vidundere som Frank Gambale og Scott Henderson, og slagverks-spesialisten Daniel Sadownick som har spilt med ufattelig mange artister fra Lionel Hampton til Michael Brecker, Steely Dan, Bonnie Raitt til Spiro Gyra, for å nevne noen. Og midt oppi denne meget erfarne gjengen: Bluesrocker Joe Bonamassa og deres felles ønske om å spille sjanger-crossover musikk der groove, funk, rock og ikke minst jazz stod i sentrum. Musikk uten vokal, men masse raffinement og lekker lekenhet. Bandet debuterte i fjor med studioalbumet We Want Groove. Nå følges dette opp med en dobbel CD-innspilling lekkert plassert i et trippel foldout bokomslag der du også finner en DVD som også består av konserten samt en 30 minutters dokumentar. Og innspillingene er gjort på den legendariske jazzklubben Iridium ved Times Square i New York. Åtte liveversjoner av låtene fra We Want Groove-albumet, samt fire coverlåter hentet fra Herbie Hancock («Heartbeat» og «Steppin’ in it»), Miles Davis («One phone call») og Weldone Irvine («Mr. Clean»). Resultatet er ikke uventet glimrende for denne sjangeren. Det er overskudd og lekenhet i både komposisjoner og arrangement og fremførelsene. Noe er for spesielt interesserte innen kompleks jazzrock, som energiske boostere som «Work» og «Spaztastic», men det meste er lett å komme inn i og har den crossovermentaliteten som det er å gå fra jazz til funk og rock i lengre passasjer i en og samme låt. Jeg likte særlig den hypnotiserende «Best ten minutes of your life». Arrogant tittel – herlig musikk!