Dette er den andre av to mannlige bluesgitarister og artister som reiser sammen med vår Christina Skjolberg under årets utgave av Ruf Records egen Blues Caravan. Det britiske alibiet Laurence Jones som sammen med vårt nye norske gitarhåp og amerikanske Albert Castiglia skal breake ungdommen og fremtidens bluesgitarister. Fremtidens artister innen blues og bluesrock. Det er bare en ting som er feil med bildet. Her finnes det ingen artist! Hvertfall ikke foreløpig. For Laurence er ikke gamle karen så mye kan skje. Men når Walter Trout-stickeren på albumet sier: «Laurence is a cross between Eric Clapton and Buddy Guy. He’s a genious” så lurer jeg på om den godeste Walter har dratt korken av flaska igjen. Det gir ingen mening, og legger bare byrde til skuldrene på et ungt talent. Jeg hører, om jeg bare skal ta for meg musikken som kommer ut av anlegget, en talentfull gitarist med en uinteressant og uoriginal «body» og en noe spinkel stemme (kanskje alderen spiller inn her) som utøver «moderne» og komplett uinteressant bluesrock. Kanskje, men bare kanskje, om jeg var 20 år yngre og var nyfrelst på blues og bluesrock, ville jeg sagt at dette låter ikke så verst. Det er karakter som er mangelen, og at Mike Zito fra Royal Southern Brotherhood er inne som produsent klarer ikke å gjøre Laurence eldre, mer utviklet eller spennende heller. Laurence har skrevet alle låtene selv, og fått med seg Mike på «Soul swamp river», og smått legendariske Johnny Sansone er med på munnspill på denne låta og en til. Charlie Wooton fra Royal Southern Brotherhood spiller også bass på hele plata. Talentet er nok der, men dette kommer bare for tidlig for Jones. Et håp for fremtiden, og sikkert fornøyelig nok i livesettingen sammen med Christina og Albert. Du er svært lite kresen på hva du bruker pengene dine på om du kjøper denne plata.