Noen ganger faller man ikke bare mellom to stoler, men mellom en hel rekke med stoler. Som en bisarr utgave av stolleken! Den urett som er begått ved å ikke anmelde artisten Ellys andre album To Somewhere Peaceful kan vi ikke ha hengende på oss. Den fortsatt unge artisten fra Sauland i Telemark har i det stille bygd seg opp en kredibel karriere helt utenom det vanlige. Det handler om det sakrale, det stillferdige og svært følelsesladete innen låtskrivingens tårnværelse en sen natt. Musikalsk i et rent og hudløst landskap der du hører referanser innen jazz, singer-songwriter-tradisjonen, blues, country og ikke minst nesten «religiøst» personlig folk. Har du plater med artister som Diana Krall, Cassandra Wilson, Norah Jones, Jane Siberry, Kate & Anna McGarrigle, Aimee Mann og Lucinda Williams på sitt mest hudløse i samlingen så har du allerede en etablert forståelse for denne kunstformen. Jeg knytter hennes musikk tett opp til den britiske folk, soul, prog-artisten John Martyn. Ta for eksempel hans fantastiske Sapphire-album fra tidlig på 80-tallet, så har du den mannlige motparten til Ellys univers. Ytterst feminin, voldsomt mye sjel og sangfølelse, og et knippe egenproduserte sanger som etter 4-5 lyttinger fremstår som noe av det vakreste og mest intimt berørende du har hørt på lenge. Dette går dypere enn Kari Bremnes, om jeg kan få si det sånn, men om du er sanselig – som man må være for å høre på henne – så er Elly en ung dame du må ringe etter og få inn i heimen din. Fantastisk helhetlig og skjønn plate for sene sommerkvelder alene på terrassen eller mørke høstkvelder oppe i tårnværelset. Om Elly og Paal Flaata en dag satte seg ned for å lage en plate sammen tror jeg vi kan se i møte den ultimate følelsesladete reisen i musikk. Men enn så lenge må du nyte begge hver for seg. Elly har kvaliteter ingen andre norske kvinnelige artister besitter!