Midlake kommer fra byen Denton i Texas, og startet da en gruppe jazzstudenter ved University of North Texas College of Music kom sammen i 1999. Med en undertone av psykedelia og stemningsladet indierock fremstod bandet utover på det nye tusentallet som noe av det mest spennende innen folk/country-basert rock. Midlake hadde et budskap, og sin egen sjel, og omfavnet den nye psykedelia-singer/songwriter kulturen som kom med populære band som The Flaming Lips og Grandaddy. Men av disse tror jeg det er Midlake som Neil Young ville kjøpt for å si det sånn. Midlakes blanding av amerikansk psykedelia og mer britisk folkrock (Jethro Tull) og folkprog (Pentangle, Fairport Convention) var spennende, nytt og samtidig tidløst i sitt kosmiske univers. Etter at frontfiguren Tim Smith forlot bandet midt under innspillingen av dette, bandets fjerde studioalbum, har dette også betydd en liten kursendring mer i retning stemningsladet og tør vi si singer/ songwriter-ladet prog. Det er ikke så mye britisk folk eller amerikansk americana på dette albumet, men det følger likevel en tråd som Midlake-fansen vil like. Bandet selv sier de er opptatt av band som Pink Floyd, så man kan tenke derfra. Men dette låter mye mer malerisk og lekende i et slags psykedelisk kosmos der melodien aldri mister sin fine rytme. Hør bare en perle som «It’s going down». Litt mer ujevnt enn før, så noe har skjedd i og med at Tim Smith har forsvunnet, men en riktig fin plate for dype lenestoler.