Walter Trout er hardt rammet av sykdom og ligger når dette skrives på UCLA Medical Center i USA der han venter på en levertransplantasjon. Samtidig har han presset kroppen gjennom å fortsette å turnere inntil nylig da han kjente at publikumskontakten og responsen var som en medisin. Han følger opp sin dedikasjon ved å slippe et nytt album der hans røtter innen blues, fra de harde årene under oppveksten i Los Angeles til en hardt drikkende tilværelse i blant annet Canned Heat og som en del av sagnomsnuste John Mayall’s Bluesbreakers, helles ut i store doser. Jeg skal være ærlig nok til å si at jeg har nådd en metning på Walter Trouts stadig hardere jokking på bluesgitaren gjennom årene, men dette albumet er for en stor del noe annet. Og mye bedre! John Mayall, snart klar for vokskabinettet hos Madam Tussauds selv, stiller opp for sin gamle elev med en låt, mens Walter også gjør en J.B. Lenoir-coverlåt. Du kan høre bluesnerven Walter og John Mayall skaper sammen på tittelsporet. Fantastisk solo på keyboards av den gamle bluesørn, og Walter følger i rygg med en solo i fri flyt. The Blues Came Callin åpner med en klassisk britisk orgeltung og Cream-bassriffete låt på «Wastin’ away», før det bikker mer i retning John Mayall/ Eric Claptons elektriske blues ca 1970 på «The world is goin’ crazy». En slik britisk åpning blir aldri feil. Fortsettelsen er variert og for det meste veldig god. «The bottom of the river» er en mørk og primitiv bluesnerve slik Ledfoot gjør den enda bedre, «Take a little time» er Kim Wilsons 50-talls ragtime og r&b-inspirerte rock’n roll. Overraskende tradisjonell til å være Walter Trout, men sammen med herlig dovendyr-blues inspirert av Muddy Waters på «The whale», Pinetop Perkins/ Otis Spann-levende piano boogie woogie på den herlige instrumentalen «Mayall’s piano boogie», og Willie Dixon-inspirerte «Willie» er dette en plate der Walter tør å gå langt tilbake til sine dypeste bluesrøtter. Bare på «Born in the city» viser han et hylende og masete uttrykk med røtter i Jimi Hendrix, klinisk rock og harde, nesten metalliske gitaranløp. Platas eneste låt å skippe forbi. Mot slutten sitter blues-stomperen «Tight shoes» som Little Charlie (Charlie Baty) og hans Nightcats. Kid Andersen som har tatt over sitter også med ryggmargen sin tett opptil saker som dette, så tommelen opp igjen. Og helt til slutt, etter den nesten Mezzoforte-kjedelige «Hard time», kommer avslutningslåta «Nobody moves me like you do» opp som en reinkarnasjon av Peter Green i hans velmaktsdager (Fleetwood Mac æra). For John Mayall som ble gjenforent med sin gamle gitarist må dette ha vært et riktig ball av en plateinnspilling. Morsomt!