Irland møter Australia og vakker musikk oppstår. Vi skal styre unna opplagtheter som at begge landene har betalt dyrt for sine historiske statuser som engelske kolonier. Dette er heller et resultat av den langt mer abstrakte mekanismen der kjemien av og til bare ”stemmer” mellom to musikere. Cara Robinson har sin skolering fra det irske folkemusikkmiljøet, spedbygd, blond og vakker. Hat Fitz er mer den australske urkraften - en kjempe av en mann der gitaren nesten forsvinner i fanget hans. Sammen avstemmer de hverandre, og ut av det kommer en musikk med sterke drag av tradisjonell countryblues fra sørstatene. De møttes da Hat Fitz opptrådte på Castlebar Blues Festival i Irland, og ble anbefalt å sjekke ut den irske sangerinnen som opptrådte på en av de andre scenene, og de har stort sett holdt seg til duoformatet, i det minste på konserter. På den foreliggende plata spiller produsent Jeff Lang bass foruten at det finnes enkeltinnslag og bidrag fra andre venner. Cara har utvidet repertoaret sitt og spiller trommer, perkusjon og ymse fløyter. Musikken de lager er suggestiv og suggererende og oppmerksomheten de har fått fra forskjellig hold er helt på sin plass. Hat Fitz er en strålende gitarist - og de to stemmene deres stilt opp mot hverandre er en ubetalelig sanseopplevelse. Det ville være å forlede deg å påstå at dette er umiddelbart tilgjengelig, men gjør du en ørliten innsats får du et overflødighetshorn av musikalske impulser tilbake. Svært, svært vakkert og en stor lytteopplevelse.