Jeg traff Bernie Marsden på Notodden midt på 90-tallet. Med sin forhistorie som stjernegitarist i Deep Purple-offshoot Whitesnake (ja, jeg er som alle som vokste opp på 70-tallet behørig konfirmert med rocken til Deep Purple og Uriah Heep), og med 90-tallets suverent beste Peter Green-gitarsound da han tolket Fleetwood Mac-legenden på en måte som gjorde Gary Moore til statist, har Bernie alltid hatt en plass i min indre sirkel. Det er snart 20 år siden han hyllet Peter Green (seriøst – får du tak i albumet Green And Blues, så betal prisen uansett hva det koster – sjeldent bra elektrisk blues), og for fem år siden gjorde han en ny hyllest til Rory Gallagher. Nå endelig hyller den fantastiske gitaristen seg selv. Med seg på plata har Bernie fått Joe Bonamassa og Deep Purple-kompisene David Coverdale, Ian Paice og Don Airey. Bass og trommer håndteres av henholdsvis Mark Feltham (fra Nine Below Zero) og Jimmy Copley (Jeff Becks band). Førstnevnte fyrer også av en herlig munnspillsolo! Om du tror dette nå har blitt et rett-frem bluesy rockealbum i Whitesnake-kategorien, så tro om igjen. Shine er en svært variert plate med et stort hjerte for både blues og rock i forskjellige farger. Slik Bernie Marsden er. Åpningen med «Linin track» minner om den rå opprinnelige bluestonen som skuespiller Samuel Jackson gjorde med tittelsporet for filmen Black Snake Moan (en film blueskjennere bare må ha). Veldig tøft med en så rå nerve i starten. Tonen slår raskt over i en Lynyrd Skynyrd-aktig countryrock-følelse der Bernie overbeviser som sanger, gnistrer som gitarist, og Skynyrd-koret bak han svinger. Du er høyt oppe som blues- og rock-fan etter disse låtene, men så tillater Bernie seg å gjøre noe helt annet – bare fordi han liker det og liker å variere. For «Walk away» er en rockeballade i «verste» Bryan Adams stil. En hyperkommersiell radio sell-out. Godt utført. Bedre enn Bryan ville klart, men jeg gremmes et øyeblikk. Men når Bernie etterpå legger på ZZ Top-riffet fra himmelen med «Kinda wish she would», blander sine landsmenn i Free med Skynyrds sørstatsblues på den tunge rockeballaden «Ladyfriend», og så tråkker rett ut i Whitesnake-kategori type bluesy Purple-inspirert rock med «Trouble» (der Coverdale gjør vokalen), så er jeg villig til å glemme Bryan Adams-flørten. Også en annen kommersiell rockeballade kalt «Who do we think we are?» (Morsomt nok oppkalt etter klassisk Purple-sang og album) bør forbigås i stillhet, men forestillingen er langt fra over. Alannah Myles-vokalen på hun som er gjestevokalist på «Bad blood» påminner nesten i klasse med førstnevntes «Black velvet», og alle fans av Whitesnake og Deep Purple lener seg ekstra godt tilbake på tittelsporet der Bernie krysser gitarklingen med Joe Bonamassa. Når jeg har hørt albumet noen ganger blir jeg bare mer glad i Bernie Marsden enn noen gang. Han gjør som han vil, men med kjærlighet. Blues der han vil det. Hard melodiøs rock der han vil det. Og dessverre et par Bryan Adams-tilløp der han vil det. Låta «Dragonfly» er en perfekt avslutning før natta for enhver rockefan, rett og slett fantastisk låt, og instrumentalen «NW8» som avslutter albumet betyr rett og slett studioets gateadresse. Selveste Abbey Road studio 3, der Beatles spilte inn Revolver. Enten du sverger til blues, bluesrock, Deep Purple/ Free-tung rock eller lettere Bryan Adams-balladeri (sick), så vil du føle seg mer hjemme hos Bernie Marsden enn de fleste prominente gitarhjem. Noen skaper en atmosfære av det ujålede og ekte rundt seg. Det er Bernie Marsden, og endelig lykkes han 98% på en egen plate!