Jøss, en ny plate fra Leon Russell? Forventningene er skyhøye når denne starter i spilleren, OG de blir umiddelbart innfridd. For Leon kjenner alderen tynge, og vil gjerne presentere noen av de sangene som har betydd mye for ham - og med kledelig beskjedenhet er det med et par unntak ting som er skrevet av andre. ”Før det er for sent”, som han skriver. Derfor får du Robert Johnsons ”Come On In My Kitchen”, en blendende utgave av Hoagy Carmichaels ”Georgia On My Mind”, ”Fever”, ”I Got It Bad And That Ain’t Good”, Paul Ankas (av alle ting han kunne valgt) ”I Really Miss You” og jeg skal vedde på at Billy Joel rødmer stolt som en skolegutt når han hører Russell gjøre ”New York State Of Mind”. Det er mye mer også, nennsomt produsert av Tommy Lipuma og Elton John - gamle venner av Russell begge to, Lipuma har hatt Russell i studio de siste femti årene. Mye svisker og standarder her med andre ord, og når det ikke ender som en corny opplevelse henger det på den fantastiske stemmen denne mannen besitter. Russell kunne om så var sunget telefonkatalogen og gjort det til en emosjonell opplevelse. Mye fint folk i de forskjellige bandene her også, ingen nevnt betyr ingen glemt men jobben de gjør er fullstendig uten plett og lyte. Leon Russell har i alle år hatt posisjonen som ”musikernes musiker” - en honnørbetegnelse som innebærer at du ikke tjener spesielt mye penger, eller får den statusen du fortjener. Han tok nesten skrittet da han var orkesterleder for Joe Cocker på ”Mad Dogs & Englishmen turneen, men det ble aldri annet enn nesten. Så, gjør deg selv en tjeneste og begynn med denne plata. Så kan du grave deg bakover gjennom den ytterst eklektiske samlingen med soloplater som tross alt finnes med Leon Russell. En knivsodd malurt til slutt, arrangementet på "Fever” fremstår som et mysterium, og skurrer en smule i en ellers utsøkt opplevelse.