Noen plateutgivelser må ha tid til å vokse. Jeg satte på Ritas nye plate i sommervarmen et par uker før release under festivalen på Notodden. Den ruslet og gikk mens svetten haglet i bilen i dagevis, og jeg viste ikke musikken så mye oppmerksomhet, skal jeg være ærlig. Så kommer fase 2. Det har gått noen uker og jeg plukker frem plata igjen etter en lang pause. Voila: Hvilken kraft plata treffer deg med når innsiden din, hjerte, mage og hjerne, kjenner låtene på My Mother’s Blues fra før! Hun er den sterke og sjelfulle bluesdama fra Jondalen, Kongsberg og Norge, som fortsetter å personifisere låtskriveren, sjeleformidleren og stolte amerikanske musikktradisjoner så ekte at du sitter helt paralysert på stolen om du vier deg 100% til musikken over et stereoanlegg eller en konsertopplevelse. Hennes femte album oser av den selvtilliten og nerven hun fant med briljante «Chapels and Bars» for tre år siden. Denne gang låter hun bare enda friere og mer leken, som når hun drar deg gjennom litt av et suggererende «inferno» på sanger som «How long». Samtidig som hun kompromissløst svinger rockefoten i nevnte låt lener hun seg uanstrengt over til sjelfull gospel på andre låter, lander et rått bluesformat hun er alene om i singer/ songwriter-ånd i Norge, og treffer de som liker akustisk basert folk og country (hør bare tittelsporet) med en nerve ytterst få som parkerer i disse stilsjangerne besitter. Sammen med sin utmerkede groovy trommeslager Eskil Aasland, bass-nestor Jens Olav Haugen og gitar-sjelen Morten Omlid er Rita i en heldig posisjon. Dette etter hvert svært erfarne laget som vi kjenner fra Spoonful Of Blues og R&B Express bygger like solide og tradisjonsrike og levende vegger rundt musikken hennes som veggene på stavkirken ute på Heddal utenfor Notodden. For alle som liker roots-basert musikk, er dette et album som mangler dødpunkter og et ”must”. Rita Engedalen er Norges bluesdronning ja, men hun er så mye mer enn blues samtidig. Hun har skrevet alle sangene selv, med unntak av Kris Kristoffersens «Epitaph (black and blue)» som Kris skrev til Janis Joplin når hun gikk bort. Kjøp dette albumet, eller dø av ensomhet med P4 på radioen!