De fleste etablerte artister i dagens blues/roots/americana/retrorock-verden bruker de første tre skivene sine på å etablere et uttrykk, for så å bruke de resterende 5-6 på å rømme fra seg selv. Man utforsker soul, mer rockete lydbilder, cajun, hip-hop og jeg vet ikke hva. Rod Piazza er en artist som derimot kompromissløst har brukt sine snart 30 (!) utgivelser på å rendyrke ett uttrykk. Hvis man ser bort fra en pop-flirt på det skamløse 80-tallet, har Piazza stort sett fokusert på å utforske og utdype den musikalske arven etter George ”Harmonica” Smith. Dette har ofte tatt utgangspunkt i mer og mindre vellykkede originalkomposisjoner - som inkluderer flere meget slitesterke sving-instrumentaler - og noen nennsomt utvalgte coverlåter. På Emergency Situation synes jeg Piazza låter bedre enn noen sinne både som instrumentalist og sanger. Hans idiomatiske beherskelse av tredjeposisjonsspill (både på kromatisk og diatonisk) i vestkyst-tradisjonen er uovertruffent formfullendt. Den dertil intelligente bruken av blåserarrangementer som understreker Piazzas improvisasjoner og skaper en ekstra dynamikk, skiller dette albumet positivt ut fra mange av de foregående. Sjekk eksempelvis ut låter som åpningskuttet ”Neighbor, Neighbor” og den nye instrumentalen ”Colored Salt”. Det som hindrer plata i å få full score, sett bort fra Piazzas ikke alltid like sterke vokalsignatur, er den redselsfulle New Orleans-balladen ”The Clock” (er dette seriøst ment?) og coveren av utspilte ”Ya-Ya” (med gitarist Henry Carvajal på en lite overbevisende vokal). Herved anbefalt åkkesom.