Født i Wales, vokst opp i Kanada der han frekventerte de samme jamklubbene som forbilder som Robbie Robertson (The Band), Stevie Ray Vaughan og Jeff Healey regelmessig spilte, og har senere spilt i så brede settinger som i Jeff Healey Band (3-4 år),for Melissa Etheridge (4-5 år)og med Uncle Kracker (1 år). Influence er hans sjette album, og virkelig et album for deg som liker tung bluesgitar. For innen tung bluesrock, med evner også for melodiske innspill, er Philip Sayce like viktig som Anders Osborne for New Orleans-bluesen. Influence er uansett en stor overraskelse. Gitaristen som har varmet opp for ZZ Top og Deep Purple på turne har gjennom et sett virkelig mørke tekster funnet en dynamikk, inspirert av Jimi Hendrix, Stevie Ray Vaughan og Anders Osborne vil jeg påstå, som har noe unikt i seg. Hans egne låter står ikke tilbake for coverversjonene han har valgt av Graham Nash («Better days»), Don Covay («Blues ain’t nothing but a good woman on your mind»), Little Richard («Green power») og Little Feat («Sailin’ shoes»). Men hvilke coverversjoner! Covay-låta fra 1969 høres ut som Colin James rundt 1990, den relativt obscure Richard-låta fra midten av 70-tallet er en herlig feit stomper, nedelåta “Better days” synges med en slik følelse at du skjønner at Philip Sayce har vært der nede selv (noe hans egne tekster forteller alt om, virkelig en mørk plate sånn sett), og ingen har vært i nærheten av å toppe Lowell George-klassikeren «Sailin’ shoes» fra 1972 slik Philip gjør. Lowell applauderer vilt der oppe. Garantert! Det er sjelden en så fet og tung bluesrock-plate treffer slik Sayce gjør med Influence. Hans egne låter står også frem gjennom hele albumet fra den rå åpningslåta «Tom devil» via den melankolske «Fade into you», med sitt mektige klimaks gjennom gitarspillet mot slutten, til han slamrer med kraften som en tungrocker mot slutten på «Light em up». Tommelen peker veien for Philip. Veien opp!