Det føles egentlig litt urettferdig å anmelde en plate av Sugar Ray Norcia. Lista ligger alltid høyt. I flere tiår har han levert høykvalitetsblues gjennom utallige utgivelser med the Bluetones og andre konstellasjoner. Han er en uovertruffen vokalist, som kan gå fra Howlin’ Wolf til Tony Bennett i en og samme frasering. Sjekk bare ut leveringa på den nye skivas slowblues ”Misery”. Dertil er han en av klodens beste tradisjonelle bluesmunnspillere. Fet tone. Kreativ frasering og superb vokalisering av toneløpene. Som en raffinert, senmoderne versjon av Walter Horton (Sugar Rays mentor). Hør eksempelvis på den spretne shuffelen ”Short Ribs”. Frekt, tradisjonelt og friskt på en gang! I tillegg er Sugar Ray en god låtskriver, med en særlig sans for intelligente ordspill og metaforbruk; noe jazzete ”Hungry But Happy” er et godt eksempel på. At The Bluetones i tillegg rommer rutinerte ringrever som ”Monster” Mike Welch og Michael ”Mudcat” Ward, trekker heller ikke ned. Så hvorfor får da ikke Living Tear to Tear full pott? Vel, en forventer som sagt alltid eksellent håndverk av Norcia & co, og det får man her i fullt mon. Like fullt blir skiva litt for lik de siste 4-5 utgivelsene med samme konstellasjon. Litt for få overraskelser. Litt for mye autopilot (selv om den er montert på en Porsche). Vel verdt en lytt, uansett.