Har jeg blitt en gretten, semi-gammal gubbe? I min ungdom ville jeg trolig vært vilt begeistret for siste album fra Pierre Lacocques kollektiv Mississippi Heat. Lacocque har nemlig i over 20 år vært en av Chicagos mest kreative munnspillere. Han har en flott tone, gode ideer og slutter aldri å overraske. Dertil gjør hans gjentatte bruk av uvanlige stemminger og posisjoner, at jeg stadig tar meg i å spole tilbake etter solo etter solo og tenke: ”Hva f... gjorde han der?”. Mississippi Heat består dertil av en hel haug med rutinerte musikere fra the Windy City - eksempelvis vokalist Inetta Visor og Kenny Smith på trommer. Dertil er Carl Weathersby og Sax Gordon med som prominente gjester. Gordon trekker særlig opp med sine lure arrangementer og fete kor. Problemet med Warning Shot er at mye av musikken føles litt for arrangert, litt for gjennomtenkt og villet. Litt mindre danseband og litt mer Howlin’ Wolf ville gjort underverker. At de selvskrevne tekstene på skiva fungerer som en slags klisjepreget, politisk korrekt og snill fyllmasse, gjør også at jeg sliter. Likeledes understøttes dette inntrykket av Delmarks sedvanlig sterile studiosound. Men min Gud, plata er stappet med smakfull munnspilling. Sjekk for eksempel ut mollspillet på ”Birthday Song” eller det kromatiske spillet på ”Evaporated Blues”. Masse snadder for den som liker munnspill her, for all del, men helheten blir litt for satt og ufarlig for min del. Slem nå.