På BLUES IN OTHER COLORS fra 2012 er Maxwell i world music-modus. Han sier selv at han alltid har vært interessert i afrikansk, indisk og asiatisk musikk, og at han har tenkt seg bluesen som en del av disse tradisjonene. Derfor har han på dette albumet forsøkt å kombinere sitt eget bluesuttrykk med musikkformer fra mange land og musikalske kulturer. På det totalt instrumentale albumet har han med seg gamle band-kolleger som bassist Marty Ballou og trommeslager Eric Rosenthal, samt gitarist Troy Gonyea. I tillegg kommer bl.a Harry Manx på instrumentet mohan vina, Boujmaa Razgui på oud og marokkansk raita, Jerry Leake på indisk og afrikansk perkusjon og Fred Stubbs på tyrkisk ney. Disse musikerne spenner opp et stort lerret, og fyller det med lag på lag av klang som nok er eksotisk for mange, men som likevel er svært så givende å dykke ned i. Åpningssporet ‘Moving On’, ‘Big Sky’ ‘Harry’s Raga’ og ‘Mombai Blues’ er en håndfull perler blant mange, og klare eksempler på at blues ikke har oppstått eller eksistert i et vakum. Tvert imot er musikken en stadig levende, organisk tradisjon, som muliggjør møter mellom ulike mennesker, tradisjoner og kulturer på en måte som simpelthen ikke kan overvurderes. Maxwell går inn i denne musikken med stor autoritet; noen ganger er Spann-innflytelsen veldig tydelig, andre ganger høres han nesten ut som den algirsk-jødiske pianovirtuosen Maurice El Medioni eller en blomstrende Keith Jarrett. Mest av alt er han heldigvis seg selv; en musiker med integritet, stil, klasse og noe å melde. Hør på ham, folkens.