Norwegian Woods er et opptak av en konsert i serien ”Jazz at Berlin Philharmonic”. Kurator Siggi Loch har satt sammen et knippe fritt relaterte norske artister innen feltet jazz/improvisasjon/folkemusikk. Blant de medvirkende på opptaket er Solveig Slettahjell, Bugge Wesseltoft, In The Country og Knut Reiersrud. Mathias Eick deltok også på selve konserten, men er utelatt på opptakene av rettighetsårsaker. Utgivelsen låter uansett flott, både rent lydlig og musikalsk. Samtlige bidragsytere er eminente tonekunstnere, og de skinner alle på nye og delvis uventede måter gjennom konstellasjonene på skiva. Særlig får det hele meg til å reflektere over Knut Reiersruds stadig mangefasseterte kunstenerskap. Den solide forankringen i blues og annen folkemusikk viser seg stadig fram med nye nyanser og valører. Lik hans beste arbeider med Iver Kleive, er det også på Norwegian Woods særlig i konstellasjoner med musikere som Bugge Wesseltoft og Morten Qvenhild - musikere som harmonisk og rytmisk stadig utfordrer - at Reiersrud aldri slutter å overraske og (ikke minst) overbevise. Gitarspillet danser eterisk over kompliserte akkordskjemaer, mens kombinasjonen av klang og vibrato samtidig rotfester de mer intellektuelle prosjektene i noe umiddelbart, vart og jordnært. Reiersruds signatur er den sublime. Dialogen med Solveig Slettahjells kontrollerte og tidløse vokal, gir Reiersruds musikalske stemme en særlig spennende kontrastering på denne plata. Sjekk bare åpningssporet ”Ingen Vinner Frem Til Den Evige Ro”. eller ”Ned I Vester Soli Glader”. Ellers er Reiersruds duett med Wesseltoft på ”Sæterjentenes Søndag” (ja, den av Ole Bull) også et høydepunkt. Det hele ender i et strålende klimaks i munnspill-marinerte ”Nobody’s Fault But Mine”. Alt i alt et meget vellykket musikermøte og en fin utgivelse på øverste hylle.