INGEN, jeg gjentar ingen kan måle seg med Robert Gordons evner til å kåle det til for seg selv. En frapperende evne til å treffe de gale valgene, både musikalsk og personlig, har ført det som en gang var en av verdens beste rockabillysangere - og som fremdeles nevnes som påvirkningskilde hos de fleste av dagens store, til denne plata. Coveret kunne ha skremt flere enn meg til edruskap, om enn Gordon nå har vært rusfri en lang periode. Det begynner ikke så galt der ”I’m Coming Home” og ”Walk Hard” viser spor av gammel storhet, før en riktig gresselig tolkning av ”Honky Tonk Man” ødelegger alt. Derfra og ut til en like grell ”Lucille” er dette nesten sjokkerende dårlig. Så smeller Gordon til og tar seg sammen på de to siste låtene. Avsluttende ”Little Pig” er nesten så bra at vi tilgir ham resten av denne forestillingen, men ikke helt. Vi unner Robert Gordon alt godt og hører gjerne nye plater fra en sanger som fremdeles går utenpå de fleste. Da håper vi han har med seg et band som høres ut som de ikke bare er der fordi de får betalt. Gordon er norgesaktuell med spillinger sammen med sin gode venn Eldar Vågan, og vi tiltror Vågan såpass at bandet han har satt sammen til den seansen er langt bedre enn det her.