BENDIK BRÆNNE
BENDIK BRÆNNE
Do You Know Who I Think I Am
Snaxville Records
En pop-americana-perle
Bendiks pop-americana traff mange på debutalbumet «How To Fake It In America» i 2013. Det ble Spellemannspris I Country-klassen av det. Nå på slutten av 2014 kommer «Do You Know Who I Think I Am», og det har ikke blitt noe lettere å finne skjul eller komme unna denne litt Sondre Lerche-nerdete og komplekse låtskriveren og sangeren.
For selv om Bendik Brænne, fast medlem av Amund Maaruds band siden 2010 der han spiller hovedsakelig barytonsaksofon, og hyppig anvendt musiker for artister som ORBO, Jonas Alaska, Dumdum Boys og Noora Noor, tidvis kan høres ut som William Huts teateroppsetning og parodi på Wilco så vokser musikken og universet Bendik skaper noe voldsomt for hver spilling.
The Bakersfield Sound, der countrymusikken ble løftet med mer twang, råere nerve og honkytonk som en reaksjon på det glatte soundet Nashville produserte på 50-tallet, hadde sine foregangshelter i Buck Owens og Merle Haggard. Når Bendik synger om å lete etter «Bakersfield Sound» på åpningssporet så er han ikke der, men seriøsiteten og det å lage musikk med sin egen nerve, ja den er felles med gode gamle Buck! Ikke like hemningsløst morsomt som det Chris Hillman og Herb Pedersen gjorde med Desert Rose Band på slutten av 80-tallet, men mer originalt, finurlig og morsomt. Jeg vet ikke om mange artister der man både ler og digger samtidig, men med Bendik Brænne gjør hvertfall jeg det.
Det har vokst frem en liten undergrunn av norsk americana i verdensklasse med band som The South, William Hut og Bendik Brænne. Med det til felles at de legger mye av seg selv i låtene og setter et solid eget fotavtrykk. Plata er forrykende sammensatt av musikere som Amund og Henrik Maarud, David Wallumrød (Martin Hagfors, Jarle Bernhoft) på tangenter, Nashville-sanger Angela Primm (André Crouch, Patti Austin), Mari Persen (klassisk skolert fiolinist kjent for innsats på plater med Kaizers Orchestra og Bjella) på strykeinstrumenter, Martin Horntveth (fra The National Bank og Jaga Jazzist) på klokkespill, og flinke musikere som Nikolai Grasaasen på pedal steel og Hans Foyn Friis på trombone. Dette er sammensatt musikalsk med et vell av kokker rundt kjøkkenbordet, men fremføringene er lette og fine og aldri kompliserte. Det låter frodig og «flinkt» som Sondre Lerches lett jazza popverden. Men groover bedre. Det skal Bendik Brænne ha mye kred for.
Dette er et album fritatt for tilfeldigheter, men hvor det er tilfeldig hva du oppdager. En pop-americana-perle du vil trenge tid på å forstå enkelheten og magien i. En smeltedigel som et enmanns The Band. Og hatten tippes mot nettopp The Band på sanger som «Come home again»!