Ole Frimer sies å være et bluesrock-ikon i Danmark. Uansett om han er en størrelse av dimensjoner i Danmark eller ikke så tipper jeg at mange nordmenn er forholdsvis ukjent med gitaristen og vokalisten Ole Frimer. Selv om han har høstet priser på nordamerikanske Real Blues Awards, Danish Music Awards (denne plata ble nominert til årets album der nå sist, blir vel som Spellemannsprisen her hjemme vil jeg tro) og Bank Nordiks Ærespris. Hans musiker bak tangentene, Palle Hjorth, vant «Steppeulven» i Danmark i fjor som Årets Musiker. På sent 60-tall var det et band i Danmark som het Steppeulvene. Ole Frimer Band har med «Blålys» laget sin første danskspråklige plate etter mer enn 10 plateutgivelser som har vært på engelsk. Gitaristen som bor i den lille bygda Saqqaq på Grønland har laget et personlig album, og opplever med det å nå et publikum som ikke har vært der før. Mange av våre artister, som Jonas Fjeld, har opplevd det samme. Og i mai i fjor gjorde han og bandet fire konserter i Norge (Stavanger, Sandnes, Oslo, Drammen), mens en ny turne i Norge til høsten er under planlegging. Jeg detter ikke av stolen med det samme, men føler samtidig at dette er en artist det virkelig er verdt å sette seg litt inn i. Gitarspillet har en fin bluestone (som mange danske gitarister tidlig på 70-tallet hadde), og det er dybde her i en lett fusion-farget og r&b-groovy slentrende og fortellende blues som fanger interessen. Dette er en plate å foretrekke langt fremfor Hanne Boel, for å begynne der mange har sitt kanskje eneste kjennskap til dansk blues (eller mer soul) og rock. Låter som «Du er» og «Hvor smukt hun ta’r sig du» har en vibrerende personlig og nærværende nerve som treffer deg når du sitter alene i din egen robåt. Det er en varme her som jeg finner veldig dansk, samtidig som bluesfoten er universell. Dette er en plate å høre alene, med lyset av, gardinene trukket for og øretelefonene på. Det er en atmosfære her og låter som sakte gror på deg og setter deg i en rolig og varm stemning. Skal du gå på konsert med Ole Frimer Band håper jeg det er et sittende publikum. For både rytmeseksjonen, orgeltonene, gitarlickene og tekstene er for personlige og nede til å ta dette stående. Og hadde Peter Green (før han dyttet i seg for mye godsaker) og David Gilmour møttes for å lage en langsom blues en gang så hadde det kanskje blitt som tittelsporet på denne reisen. Fortreffelig plate!