Lene Strøyer var årets danske bluesnavn i 2010, og ut fra denne samlingen er det litt vrient helt å skjønne hvorfor. For all del, her spilles det både soul, rock, reggae og country som svinger veldig. Bluesimpulsene er det lenger mellom, selv om de kjemper seg til overflaten en gang i blant. Plater som dette gjør det litt lettere å skjønne hvorfor nordmenn og dansker øyensynlig snakker to forskjellige bluesspråk. Enerverende flinkt som det er. Og hvis DET er greia di kan du slutte å lese her, og bestille plata umiddelbart, og den tar seg sikkert bra ut ved siden av de andre flinkisplatene du har i hylla. Hver minste lille note sitter, og Lene Strøyer har en i perioder praktfull sangstemme. Når det likevel skorter på engasjementet og gløden er det vel fordi dette er blues spilt med innlevelsen til en yankee – riktig, men feil - hvis det gjør det noe klarere? Og nødrimene og de fra tid til annen ubehjelpelige tekstene gjør meg ikke mildere stemt. Og det er synd, for dette kunne vært riktig fint. Dropp blåserne, book en uke på Clarksdale Sound Stage - og hør på rådene som gis av gutta som jobber der. Så kan disse låtene hentes frem en gang til.