Never The Bride har et sentrum av to damer og har holdt på siden 1991. Allerede i 1995 var de med på et hyllestalbum til Led Zeppelin, så man forstår at dette er et band som gjerne spiller låter fra andres katalog, selv om bandet også har gitt ut album med egne låter. Og kanskje fungerer dette materialet bedre live enn jeg føler det gjør på CD eller plateformat av et eller annet medium. For materialet er ikke hva som helst. Det er f.eks J.J. Cales «Cocaine» (nei, det er ikke en Eric Clapton-låt selv om du sikkert kjenner den med ham), Big Joe Williams klassiske blueslåt «Baby, please don’t go» (ja, det var Them og Van Morrison som gjorde oss oppmerksomme på låta i Norge), Bad Companys «Feel like makin love», Janis Joplins «Me and Bobby McGee» (ok, Roger Miller var der først, men hvem bryr seg om det), Rolling Stones-mystikken i «Sympathy for the devil», AC/DC-klassikeren «It’s a long way to the top (If you wanna rock’n’roll» og Eric Burdon & The Animals-klassikerne «Don’t let me be misunderstood» og «We gott aget outta this place». Dette er nok morsomt med et par (helst seks) halvlitere innabords og et band og en vokalist som åpenbart har mye trøkk og kompetanse til å gjøre dette. Spesielt morsomt med elektrisk fele i dette lydbildet. Og arrangementet på «Cocaine» og «Don’t let me be misunderstood» er originalt endret på, selv om jeg ikke synes Never The Bride gjør noen definitive versjoner jeg kommer til å huske av noen av disse klassikerne. Vokalist Nikki Lamborn har mer passion enn sjel. Det oser av trøkk, men det beveger meg ikke som det kan gjøre med en Beth Hart på sitt beste. Men hun kan synge. Jeg har de fleste originalene med disse artistene de covrer, og jeg kommer til å holde meg til dem. Bare enkelte ganger klarer en artist å overgå originalen, som David Johansen har gjort med de nevnte Eric Burdon & The Animals-klassikerne tidlig på 80-tallet. Jeg tror for eksempel at Rita Engedalen ikke blir spesielt imponert over versjonen av «Me and Bobby McGee», og det er bare slik det er. Ikke vondt ment. Jeg tror nok publikum kan bli imponert av dette på konsert, grunnene har jeg vært innom allerede. Men å kjøpe plata er som å be om biff og få bankekjøtt i stedet. Det smaker. Du blir mett, men du kommer aldri tilbake!