Pianisten Henry Butler, født 1949, har i en årrekke vært sin tids fremste eksponent for New Orleans’ rike tangenttradisjon. Butler, som har vært blind siden fødselen, har turnert verden rundt og opptrådt i Norge noen ganger. Han har etter orkanen Katrina vært noe av en nomade, i og med at han mistet hus, hjem og instrumenter i stormen, og har etter en del omflakking nå slått seg ned i Brooklyn i New York. Med en fot i den moderne jazzen, og den andre solid plantet i hjembyens blues, funk, R&B og tradjazz er han en musiker med mange fasetter, og en helt egen evne til å kommunisere denne blandinga ut til publikum. Mange som har sett Butler live glemmer det aldri. I New York har Butler blitt plukket opp av trompeteren Steven Bernstein, en av planetens aller hippeste musikere. Bernstein har gitt ut flere plater med sin egen kvartett, ei avant-garde-tradjazz-soul-funk-skramle-gruppe med det velklingende navnet Sex Mob. De var bl.a på Molde Jazzfestival i 2004, og leverte konserter som publikum enten elsket eller hatet uten forbehold. Jeg hørte til de førstnevnte, og ble fan av Bernstein-universet umiddelbart. Steven Bernstein har seinere jobbet mye med eldre jazz-tradisjoner; i et modernisert uttrykk som gjør alle låter nye, kule og aktuelle igjen. På albumet Viper’s Drag, som er plateselskapet Impulse sin gjeninntreden på markedet etter ti år i dvale, går Butler og Bernstein løs på låter av Fats Waller, Jelly Roll Morton, Count Basie og Bessie Smith, samt Butlers egne originallåter. Det ni manns sterke bandet, med trommeslager Herlin Riley, bassist Reginal Veal og fiolinist Charles Burnham (tidligere med James ’Blood’ Ulmer) sterkt tilstede, er så skremmende tighte at de høres ut som en eneste organisme, og blåserrekka står ikke tilbake for noen, noe sted. Oppå dette endevender Butler pianoet med enorm autoritet, og Bernstein dirigerer det hele som den gale professoren han er, før han sender ut en og annen trompetsolo ulik alle andre. Det har etter TV-serien ’Treme’ vært en stadig økende interesse for alle mulige avskygninger av New Orleans-musikken. Mange jazzmusikere har gjenoppdaget den tradisjonelle jazzen, og gjort forsøk på å gi musikken et moderne uttrykk - med vekslende hell. Allen Toussaint ga ut den utmerkede ’The Bright Mississippi’ for et par år siden, ei plate der han lot produsent Joe Henry bestemme låtutvalg og instrumentering; The Preservation Hall Jazz Band er stadig på vegen med sin unike form for tradisjonsbevaring, og nå bør det være Henry Butlers tur til å oppleve fundamental suksess for sin formula. Viper’s Drag er ei svært bra plate, den er glitrende underholdning i tillegg til musikalsk feinschmeckeri på toppnivå. Sjøl synes jeg denne plata er den beste neo-trad-jazz-plata jeg har hørt. Og bare så det er sagt; pianospillet på denne plata er sannsynligvis ikke mulig å toppe. Dette er årets utgivelse for meg.