Walter Trout har utropt britiske Laurence Jones til et geni for fremtiden innen bluesrock og bluesgitar, og sagt at han er som en krysning mellom Eric Clapton og Buddy Guy. Hvordan ser man slikt? Jeg føler meg mye mer komfortabel med BBC i England som har utpekt Laurence som en ung utgave av Robin Trower. Det er mer spot-on for en ung bluesrocker som vi kjenner fra Ruf Records siste Blues Caravan-utgivelse sammen med vår egen Christina Skjølberg og amerikanske Albert Castiglia. Laurence Jones debuterte med sitt eget navn og eget band for Ruf Records med albumet Temptation i fjor. Et anstendig bluesrock-album, hans andre i karrieren. Med oppfølgeren og hans tredje album What’s It Gonna Be skjønner du at dette er et talent utenom det vanlige selv om formelen er klassisk britisk bluesrock med tonnevis av gitarriff og noe av det vi kaller classic rock (70-tallsbasert rock). At han turnerer i England som support-act for King King, en bluesrock-artist med likhetstrekk med rockebandet Free, er sånn sett beskrivende. Gitarspillet og attityden og den mer modne låtskrivningen til Laurence Jones er tiltrekkende. Dette er en plate mange vil like om du er på den britisk rockende siden av bluesrock, men forvent ikke noen nyskapende trekk eller noe virkelig genialt. Men riffene og låtene de sitter!