Det tredje albumet til vår egen bluesrocker Rune Nordvik og hans Papaslide inneholder godt dosert brygg bestående av klassisk elektrisk blues med elementer av funky soul, swampy blues fra sørstatene, folkblues-singer/songwriter og en mørk og duvende rock-energi. Papaslide lanseres av sitt tyske plateselskap (MIG = Made In Germany) som «den heteste bluesartisten fra Skandinavia». Og Rune Nordvik skal ha for at utviklingen siden debutalbumet fra 2009 og oppfølgeren What Are We Livin’ For to år senere har vært både spennende og god. Det sørstats-groovy, der elementer av swampy blues og voodoo-soul spiller opp mot det hvite skandinaviske hjertet, føles ekte og levende. Du hører at djevelen klorer på bakdøra når Papaslide fremfører låter som «Don’t drink with a drunk» med en følelse av blues-broren til 16 Horsepower. Papaslide gjør tre coverlåter av den nylig avdøde helten Johnny Winter med hans «Master mechanic», «If you got a good woman» og «Serious as a heart- attack». De gjør en live-innspilt versjon av Mark Knopflers «Six blade knife», og de gjør Albert Collins «Give me my blues» fra hans Alligator-album Frostbite fra 1980. Rune Nordvik har utviklet sitt overbevisende slidegitarspill siden han som 14-åring fikk sin første gitar i julegave, og har senere fått hjelp og tips fra en av de største mestere innen denne måten å spille gitar på fra Roy Rogers (John Lee Hooker). Jeg synes det er mye overbevisende og en fin reise i besettende blues og bluesrock på The Deepest Pain. Desidert det beste fra Papa Slide så langt. Men det er bare «Master mechanic» som løfter seg av coverlåtene på albumet, resten blir mer fyllmateriale som hadde vært unødvendig dersom Papaslide hadde flere interessante egne låter å legge i potten. For det egenskrevne materialet overbeviser. Låter som nevnte «Don’t drink with a drunk», den dunkle soullåta «The deepest pain», bluesrock tour-de-force med «Got to have you», Tony Joe White-inspirerte «Vooing you», og den litt psykedeliske «Don’t keep fightin’ with your soul» er spennende lytting med gode vibber du oppdager mer og mer for hver lytting. Papaslide er på randen av noe som kan bli stort, men må våge å kutte alle sikkerhetsnett på neste album, og glemme coverlåter som ikke kan gjøres til noe mer enn de opprinnelig var.