Amund Maarud klarer med Volt endelig å skape noe genuint innen den rocken han elsker og brenner for. Tidligere har hans mest overbevisende øyeblikk vært skapt i hans andre andre halvdel, bluesen. Nå sitter det også med rockeskoa på, og som avslutning av trilogien som begynte med Spellemannsprisvinneren Electric og fortsatt med Spellemannsnominerte Dirt er dette rett og slett stort! Plata åpner i den spennende gata til Raconteurs (Jack White & co) der den lette klassiske rockefoten gjør den psykedeliske twisten som Foo Fighters aldri klarer, men som Jack White er et geni på. Veldig god start med god steam på både rytmeseksjonen og Amunds gitarer. Fortsettelsen med Black Keys-skramlete «Wild child», som utmerket kunne passet inn på hvilken som helst oppegående BigBang-plate også, har en soulfølelse som står godt til det rockete riffet. Mens platas kanskje mest spennende låt er den syredryppende «Love that burns» som har en garasjefølelse som kler den Wilco- og Jeff Tweedy-nerven Amund her overrasker med. En låt som kryper under huden på deg og føles veldig personlig og ekte. Rockeren Amund Maarud har tidligere hatt problemer med nettopp det. Å låte personlig og ekte og ikke som en rockens groupie som bare dilter etter heltene sine i nesegrus beundring. «Her favorite one» har fått en mer møkkete og Prince-groovy remiks enn du har hørt den før, og en psykedelisk versjon av Eddie Vedder på «Tears of rage» sender ut signaler om hvor mye Amund Maarud våger på dette albumet. Rockeren Amund Maarud kan endelig måle seg med bluesrockeren Amund Maarud på plate. Volt er en glitrende plate med så mange ingredienser at vi ikke kan ramse opp alle sammen, bare understreke at der bluesen gikk over til rock, der er Amund Maarud kjøkkensjefen i Norge.