Det lages mange uinteressante gitaralbum innen både rock og bluesrock. Mange flashy, men uinteressante saker. Det lages få veldig interessante gitaralbum. Vi snakker veldig interessante av den typen som gjør at du glemmer å hente barna i barnehagen, at kaffen står og koker til kjelen er tørr, eller at bikkja ikke kommer ut for å pisse før det er for sent. Dette mine damer og herrer er en slik plate. Gitaristen til Raphael Saadiq siden 2008, Josh Smith fra Florida og bosatt i Los Angeles med kone og to barn, leverer med sitt studioalbum nr 8 årets «må-høres» for bluesgitar-interesserte. Vi skrøt også av hans forrige album, debuten for tyske CrossCut records med tittelen Don’t Give Up On Me. Nå er bekreftelsen her, og den slår deg enda hardere enn forrige gang. Josh Smith og hans tighte trio med Calvin Turner på bass og Lemar Carter på trommer gjør så mange lekne riffete låter som er virkelig gode at du bare sitter der og gliser fra starten til man stuper på «How long» som toner ut i en reprise til slutt. Noe er dynket i tung bluesrock, noe i mer klassisk gitarblues, noe over i jazz-moves, noe heftig funky og noe instrumentalt. Dette er ikke en kjedelig plate, og han har åpenbart lært noe av Raphael Saadiq om studioproduksjon, for den låter kanon. Det er noen prominente gjester på denne plata også. Joe Bonamassa, som åpenbart må være en beundrer av det Josh gjør og vise-versa, dukker opp på tittelsporet. En låt som oser av den litt tunge, men veldig bluesy gitarbaserte rocken som Joe Bonamassa kjennes for, men også med en følelse av Jimmy Thackery. Jimmy sa jo da han spilte med en 14 år gammel Josh Smith at: «Denne gutten er bare tre kjærlighetssorger unna å være et ekte bluesgitar-geni»! Nå er Josh lykkelig gift, så vidt vi vet, men han har klart det likevel. Kirk Fletcher, som jeg vet mange i Norge setter stor pris på både i Fabulous Thunderbirds og Mannish Boys, og som har mye av det samme motet på gitar som Josh Smith perfeksjonerer i en tyngre retning, er med på den herlig rike instrumentallåta «….And what». Mens veteranen Charlie Musselwhite blåser i harpa på Chicago-bluesduvende «You’ll find love». Legg til at han kan gjøre en bluesstandard som «When I get mine» med en nerve som er helt der oppe med legenden Stevie Ray Vaughan (ja backingen høres ut som Double Trouble også), mens «Still searching» er en overraskende jazzy låt med en funky atmosfære som er helt ute av bluesverdenen og som ganske sikkert tiltaler kolleger som Robben Ford. Dette er en rik plateutgivelse! Men viktigst av alt er Josh Smiths gitararbeid. Det er så fremragende og fullt av nerve og kvaliteter at man blir bare sittende å glise – mens bikkja skraper på døra, telefonen fra barnehagen ringer og kjelen brenner på ovnen. Noen ganger er bare musikk viktigst av alt i verden. Sett verden på vent og skaff deg Over Your Head så snart du bare kan!