Huddie William Ledbetter ble ”oppdaget” av den omreisende folkloristen John Lomax i 1933. Skjønt oppdaget og oppdaget. Lomax hadde fått tips om fangen med det unike talentet fra vaktene i fengselet i Angola der han satt på fjerde året. Dommen var for drapsforsøk på en hvit mann etter å ha knivstukket ham i en slåsskamp. Sin fengselsdebut hadde Huddie fått i 1918, da han ble dømt for å ha drept en slektning i en slåsskamp om en dame. Han var blitt benådet i 1925 etter å ha sonet minimumsstraffen av dommen på 7 til 35 års fengsel, men da Lomax hørte ham var han altså tilbake. Lomax og sønnen Alan ble imponert av mannen og det ble gjort et antall innspillinger. Året etter var de tilbake med bedre utstyr, også denne gangen i regi av Library Of Congress og det ble etter sigende gjort flere hundre innspillinger. Litt senere samme år ble Lead Belly på nytt benådet av guvernøren. Om denne finnes det flere versjoner. Fengselsmyndighetene sier han kvalifiserte til løslatelse, mens Lomax hele tiden påsto at det avgjørende var en plate de spilte inn som han så spilte for guvernøren. På samme måte finnes det flere versjoner av opphavet til oppnavnet. Medfangene hans skal ha gitt ham tilnavnet fordi han var en tøffing. Mens han satt fengslet for drapsforsøket skal han ha blitt angrepet av en medfange og stukket i halsen. Det hele endte med at Lead Belly nesten drepte angriperen med hans egen kniv. Han skal også ved en anledning fått en hagllading i magen, atter andre mente det kom av at han kunne drikke uante mengder Moonshine. Fargerikt er det uansett. Ute av fengsel trengte han en jobb, og i noen måneder var han sjåfør og assistent for Lomax. De endte til slutt i New York der Huddie deltok på noen enkelte forelesinger og foredrag Lomax hadde på blokka. Dette ledet til publisitet og flere engasjementer, om enn ikke mange nok til at han kunne leve et anstendig liv. Lomax hadde også sikret sine egne interesser med en managmentkontrakt med, for å si det forsiktig, en urimelig skjevfordeling. Huddie opponerte etter hvert, og i 1936 var Lomax lei av å leke manager, og sendte Lead Belly og kona tilbake til Louisiana på bussen. Det handlet den gangen som i dag om penger, og følgene var at Lead Belly saksøkte Lomax for pengene han hadde til gode. Et par år senere var han også tilbake i New York der han kom i kontakt med sosialistmiljøet i byen. Selv var Lead Belly mer tilbøyelig til å støtte den moderate republikaneren Wendell Wilkie, men et personlig vennskap med Richard Wright, forfatter, kommunist og Harlem-korrespondent for The Daily Worker førte til heltestatus på venstresiden. I 1939 var Lead Belly igjen i fengsel etter en knivstikking i New York. Denne gangen var det Lomax jr. som hjalp ham ut av fengsel. På frifot opptrådte han regelmessig på Lomax’ radioshow og ble også en kjent figur i det spirende folkemusikkmiljøet i New York, der Woody Guthrie, Sonny Terry, Brownie McGhee og en ung Pete Seeger var blant de førende. I årene som fulgte gjorde han et stort antall innspillinger for ARC, Library of Congress, Moe Asch (som senere skulle starte Folkways) før han i 1944 reiste til California der nye innspillinger fulgte. Han var også den første bluesmannen som opplevde europeisk suksess. Lead Belly ble syk på en turné i Frankrike i 1949, og ble diagnostisert med muskelsykdommen ALS. Han døde senere på året og er begravet i Shreveport. Her har Folkways (omsider) sørget for at Lead Belly har fått et musikalsk minnesmerke det står respekt av. Over de fem CDene denne boksen/boka består av får du det aller meste fra Huddies forskjellige karrierefaser, det finnes til og med ting som ikke har vært ute før, småtterier han skrev - blant annet til den daværende prinsesse Elisabeth da hun giftet seg med Prins Philip. Lead Belly elsket å introdusere låtene sine og her finnes rikelig med skravlete, men sjarmerende presentasjoner. Til det siste er dette preget av Lead Bellys kraftfulle stemme og strålende gitarspill. Her får du låter du sikkert har hørt før med band som Led Zeppelin, Creedence Clearwater Revival og Nick Cave & the Bad Seeds. Dette er et rørende portrett av en av bluesens og folkemusikkens storheter. Og skulle dette bli for mye kan du starte med enkelt-CDen på Rough Guide, deretter - når du er overveldet av det du hører, DA kan du hoste opp penga for denne boksen. Og finne ut at det er vel verdt prisen.