Et fantastisk vakkert sett med en av de originale bluesmennene, dette. Spilt inn i 1970, og av uforståelige grunner ikke utgitt tidligere. Dette er fem år etter at Shines ble ”gjenoppdaget”. Da arbeidet han som bygningsarbeider i Chicago etter å ha tatt valget om å forlate en musikkbransje som hadde skuffet han dypt. Shines ble født i utkanten av Memphis i 1915, og er en av de som kan dokumentere to år (1935-37) på veien med Robert Johnson, før han etterhvert fant veien nordover til Chicago. Der livnærte han seg på klubbene - det skal også eksistere noen få opptak fra denne tiden som aldri er kommet ut, før han snudde ryggen til bransjen en gang midt på femtitallet. Her er han alene på scenen. Konserten starter akustisk før han litt over halvveis skrur på strømmen, uten at det noen gang blir høyt av den grunn. Han gjør et halvt dusin Johnsonlåter, noen standarder og et knippe av sine egne ting - og fengsler såvel publikum som denne anmelder 45 år senere. Shines lærte faget i deltaet i Mississippi og er en unikt ekspressiv gitarist som tar deg med på en frydefull reise på instrumentet. Han skal ha vært en stor og muskuløs mann, men gitaren får en behandling så følsom at det er helt utrolig. Shines briljerer også vokalt, der han beveger seg over hele følelsesregisteret og gir deg hver tekst med en energi unik for den som har levd det livet han synger om. Dette er monumentalt flott, og siden verken du eller jeg var til stede den kvelden i 1970 blir det et privilegium på kunne være med i etterkant. Karrieren til Shines stoppet ikke her, og selv etter et slag i 1980 som begrenset ham sterkt på gitar fortsatte han å opptre frem til han døde i 1992. Denne plata er et stort øyeblikk, og den havner i den svært slanke bunken av skiver jeg rasker med meg hvis huset brenner.