Dette er heite saker! Verdens fremste gitarist med slide vil mange si, og som har hatt en særegen “greasy sound” som varemerke gjennom en lang karriere. Han har gitt ut egne plater, de fleste av dem solide favoritter hos undertegnede, siden 1981. Spesielt høydepunkt som South Of I-10 og Levee Town har vært albumopplevelser helt i bluesens og den amerikanske roots-rockens indre kammer. Og etter mange år med fokus på rock’n roll, zydeco og countryrockens twang er det herlig at Sonny igjen hengir seg til den bluesen som satte ham i gang med hans første album, Blues Attack i 1981. For på dette albumet lever virkelig bluesen og Sonny Landreths herlige rå gitarspill! Etter den orkestrerte og klassisk/jazz-inspirerte Elemental Journey (2012) og den pompøse og stjerne-befengte From The Reach (2008, med Clapton, Knopfler, Robben Ford, Vince Gill etc) er det genialt å komme med en så rett på sak bluesbasert plate. En plate som nesten føles som en konsert og som bare pøser på med følelser gjennom laidback vokal og et gitarspill som er så livgivende at det blomstrer selv i ørkener der denne musikken spilles. På en måte tydeliggjør Sonny Landreth sin følelse for og i blues, med stil, egenart og raffinement, slik Chris Rea gjorde det da han kom tilbake etter en tøff tids sykdom med den uvirkelige Blue Guitars-boksen i 2005. Selv når han gjør gamle klassikere som Elmore James’ «It hurts me too» så får bluesen sin egen farge i Sonnys hender. Og er det ikke flott når Sonny hedrer avdøde Johnny Winter med instrumentalen «Firebird blues»?! Spilt på en gammel Gibson Firebird, gitaren Johnny Winter ble assosiert med. Bevares så mye følelse som sitter i veggene på denne låta. Og han fortsetter å gjøre gamle klassikere til sine egne når han tar Robert Johnsons «Dust my broom». Da du akkurat var sikker på at låta var oppbrukt så var den ikke det. Likeså Little Walters «Key to the highway». Hans beundrer Eric Clapton har gjort denne (ja, Clapton har invitert Sonny til ALLE sine Crossroads Guitar Festivals siden 2004), men ikke halvparten så spennende som her. Andre klassikere som får en fortjent og herlig Sonny Landreth-overhaling er Skip James’ «Cherry ball blues» og Robert Johnsons «Walkin’ blues». De andre fem låtene her er nye Landreth-originaler som gjør en stor forskjell sommeren 2015 om du er ute etter virkelig stor gitarbasert blues med egen karakter. Landreths fans har til stadighet bedt gitar-idolet om å lage en ny bluesplate, og takk til høyere makter for at han hører på sine fans. Om du trenger bare en plate i sommer bør det bli denne!