Oi, oi for en plate! Månedens definitivt tøffeste det her. The Sonics hadde holdt på i fem år da de debuterte på plate i 1965. På tre små år slapp de tre legendariske plater, før det opprinnelige bandet gikk i oppløsning i 1968 omtrent. Noen begynte i andre band, saksofonisten ble jagerflypilot i Vietnam. Det opprinnelige bandet kom sammen igjen i 1972, mest for å rette opp inntrykket skapt av at par perifere medlemmer som turnerte under Sonics navnet, med det som i praksis var et helt annet band. Sporadiske gjenforeninger ble til et fulltids prosjekt i 2007, da gutta oppdaget at de fremdeles hadde et publikum og en stor skare fans. Derfor får du i 2015, femtifem år etter starten, denne plata. Besetningen er fremdeles stort sett den samme. Jerry Roslie spiller keyboards og synger, Larry Parypa spiller gitar, Rob Lind overlevde Vietnamkrigen, mens Freddie Dennis på bass og Dusty Watson på trommer er de relative nykommerne. The Sonics er blitt kalt mye rart opp gjennom. Ser vi analytisk på det er det en solid dose klassisk femtitalls R&B blandet med rockabilly og blues, spilt i garasjen som gjør The Sonics unike. Dropper vi det akademiske fjaset er dette full fart, full fest og flatt jern fra første slag på strengene. Det fortelles at da bandet skulle spille inn plate nummer to flekket de all støydempingen av veggene for å få en mer ”live” lyd, og den foreliggende plata er vel blant de få som er spilt inn i mono i våre dager. Ingen skal likevel beskylde disse gutta for å ikke forholde seg til dagsaktuelle problemer, og på ”Save The Planet” setter de alle argumenter fra klimaskeptikerne lekende lett til veggs med det uangripelige ”Gotta Save The Planet, It’s The Only One With Beer!” The Sonics var i Norge for ikke lenge siden. Kommer de tilbake bør vi gå mann av huse - og er det like mye fart i meg når jeg har bikka sytti med god margin skal jeg være veldig fornøyd.