En real forfriskende dose rå, stompy, og svært levende og morsom blues fra Doghouse Sam og hans Magnatones. Doghouse Sam alias Wouter Gelis viderefører den spillegleden og røffe, rå og ekte tonen du kanskje husker fra platene med The Seatsniffers, og i bandet sitter også den ypperlige bassisten Jack «Fire» o’Bonnie som en stund spilte med nettopp Seatsniffers. Han har også backet Ike Turner og spilt med bandet The Wild Ones, og hans double-bass sitter som en kule bak det skarpe og røffe gitarspillet til Doghouse Sam på en måte som gjør dette albumet, bandets andre, til en real fest fra ende til annen! Som gitarist har Doghouse Sam forbilder i Rick Holmstrom (Rod Piazza & The Mighty Flyers), Junior Watson, Alex Schultz og nesten vår egen Jonas Göransson (kjent med Chip Taylor i det siste). Han er hektet på en blueskilde som ikke er den som er mest mainstream, og takk lov vil noen si. Fikk et kick av å se Guy Forsyth spille live for 20 år siden, og beskrives i dag av noen som en crossover fra Howlin Wolf til The Paladins. Legg til en liten dose Seatsniffers-energi så er det ikke helt gærnt. Det er mye følelser, mye rå passion, i spill for Doghouse Sam som skriver alle låtene selv ut fra sine egne hverdagsproblemer. Album nr 2 er som debuten produsert av Mischa den Haring (T99), og er et perfekt selskap om du vil live opp, ja røske opp, i stua en lørdagskveld med humør, rå gitarlicks, stompy tight basspill, lurvete ekte munnspill, møkkete trommer som hentet ut av en North Mississippi jukejoint, og en stemme som treffer deg som oppriktig og ekte i denne 50/60-talls sjargongen. Så morsom og gjennomført at jeg vil anbefale deg å høre på og søke opp Doghouse Sam & His Magnatones. Kunne like gjerne gitt et terningkast høyere. Attityden, det rå og ekte soundet og fremføringene står nesten til terningkast seks, men vi må trekke litt for en smule manglende orginalitet i låtene. Men gå og ha det moro – skaff deg denne gjengen!