Bluesrock-bandet King King fra Glasgow er på gang igjen, denne gang med sitt tredje album som er mer ren classic rock, med en bluestone i gitarspillet som en fjern slektning av Joe Bonamassa, enn det bluesrock-bandet de var i sin opprinnelige form. Bandet innrømmer også at de nå mer rendyrker sine forbilder i band som Free, Bad Company, tidlig Whitesnake og Thunder enn betrakter seg som et bluesbasert rockeband. Likevel: De håvet inn hele fem priser under fjorårets British Blues Awards. Både for Beste Album og Beste Band. Og John Mayall tok dem med på turne. Det er da ikke så rent lite. Alan Nimmo, frontmannen med gitaren og stemmen er karakteristisk kledt med kilt som enhver skotte med stolthet for sitt opphav, og bandet King King spiller definitivt tightere og bedre enn tidligere på denne plata. En plate det er lett å like dersom den bluesfargede britiske classic rock-scenen og det mest «britiske» av det Joe Bonamassa har gjort, er ditt felt. Alan skriver tekster fra sitt eget liv. Som på «Hurricane» der han skriver om noen som kommer inn i ditt liv (en kvinne) og forlater deg med en følelse av at du har blitt kjørt over av en bulldozer, men du lengter fremdeles etter mer. Eller «You stopped the rain» som handler om brorens kreft- operasjon i halsen for noen år siden. Teksten til «Rush hour» skrev han allerede som sekstenåring. Det er lett å like King King, men like lett å glemme King King. Det er ingenting her som er dårlig på noen måte, og med min bakgrunn fra de bandene de er inspirert av er dette lett å digge. Men samtidig er nerven såpass middle-of-the-road og originaliteten på låtene såpass uoriginale at jeg velger å si at dette er et band du ikke trenger å lete hardt etter. Men er du nyfrelst innen britisk klassisk 70-tallsrock så finnes det verre tidsfordriv. Bra band, bra sound, kan fungere bra live på festivaler, men det rekker ikke når det kommer til karakter!