Det er kanskje et tegn i tiden dette, at stadig flere selskap slipper ”komplette” utgaver, og utgivelser som har samlet støv på selskapshyllene i mange titalls år for å holde salget av musikk i fysisk format oppe. Kanskje er det også et tegn at mye av denne musikken setter det overveldende flertallet av dagsaktuelle innspillinger helt til veggs. Så også her. Vi skal femti år tilbake i tid, niende april 1965 var dagen da Staple Singers tok i mot menigheten i New Nazareth Church i Chicago, kirken de selv tilhørte, kirken der alle barna hadde sunget i koret. Borgerrettsbevegelsen er inne i en kritisk fase, men det er ennå tre år til drapet på Marthin Luther King, man er i medvind. Selv om det er en liten måned siden ”Freedom March” fra Selma i Alabama, en demonstrasjon som krevde dødsofre og som først kunne gjennomføres på tredje forsøk, da beskyttet av nasjonalgarden. Plata ble også dedisert til aktivistene i Selma. Det er mange år til familien tar skrittet over i den verdslige musikken. Pops begynner da også innspillingen med å minne menigheten om at dette er en gudstjeneste, og han får alle til å slappe av med å lede dem i en rørende versjon av ”When The Saints Go Marching In”. Derfra går det støtt oppoverbakke. Den opprinnelige utgivelsen var på 44 minutter, den du kan skaffe deg i dag er 77 minutter lang. Der får du blant mye annet pastor Hopkins oppstrammer av menigheten, ”It sure takes a lot of time to raise money in a Baptist church..” En rekke av sangene kommer i opprinnelig lengde - ””Help Me Jesus” er drøye ti minutter og sju sanger har aldri vært ute før. Mavis er ikke stjerne her, men hun skinner gjennom likevel fra sin plass som korist. Dette skulle handle om Pops, men det er en fornemmelse av at i det minste familien har sett (og hørt) hvor det bærer. Denne plata stråler på så mange plan, den er et portrett av en av USAs fremste gospelfamilier og den er et viktig tidsdokument. Og har du aldri vært i en baptistkirke før har du sannelig sjansen nå.