Duoen Kjersti Misje og Rune Hauge, Norges svar på country/roots-suksessen Buddy & Julie Miller, fortsetter å fore oss med blåtonet intim country og roots-sanger av internasjonalt format. En frodig og svært finstemt opplevelse som lukter mer Nashville og Appalachian mountains enn Bergen og De syv fjell. Dønn ærlig og ektefølt musikk som føles som et perfekt soundtrack for sene intime kvelder der tekster berører fra livets nære svinger om du lytter etter! Legg til elementer av britisk/ amerikansk folk fra de kanadiske søstrene McGarrigle til Richard Thompsons kone og partner på 70-tallet, Linda Thompson, så har du en viss peiling på ektheten i den musikalske verdenen duoen leverer og reiser rundt i verden og opptrer med. Time To Turn The Tide er en nydelig og finstemt plate. Ikke like lavmælt og intim som forrige plate, men en nydelig og akustisk frodig lytt om støvete veier, vibrerende følelser, minner som treffer oss, og reisen vi alle kan føle oss som en del av. Akustiske gitarer levert fra Rune Hauge i ren Union Station-stil er en basis i lydbildet sammen med den naturlige fraseringen i vokalbyttene mellom han og Kjersti. Akkurat som du har opplevd Julie & Buddy Miller, men mer rent akustisk basert og med en mer tydelig europeisk klang i retning folktradisjoner som blandes flott med Nashville-nerven. Med på plata er den svært ettertraktede perkusjonisten Kenny Malone kjent fra hundrevis av plateinnspillinger. Blant annet med Bela Fleck og Alison Krauss samt soloplatene til Jerry Douglas. Også norske kvalitetsmusikere som Arild Andersen-inspirerte Sigurd Hole leverer double-bass ganger som er fra øverste hylle. Han kjennes fra jazz-verdenen i band som Eple Trio og Tord Gustavsen Quartet i Norge. Det har alltid vært en blåtone fra bluesen i Rune Hauges stemme og låtskriving, og på denne plata leverer han flere nye perler innen det vi kaller singer/ songwriter-faget. Spesielt kan nevnes den lavmælte og personlige avslutningslåta «My father used to say», den frodige energien og ordvekslingen mellom Kjersti og Rune på tittelsporet «Time to turn the tide», og den jazztempererte melankolske perlen «Modi». Dette er musikk på et tidløst og vakkert plan som du bare blir mer og mer glad i for hver runde du gir dem. Og der Rune slipper til andres låter gjør han det med kløkt. Bob Dylans «Forever young» har blitt covret av mange, blant annet Rod Stewart og The Pretenders, men jeg tipper Millpond Moons versjon er en av dem Bob’ern selv vil like best. Robbie Robertsons «All la glory» fra The Bands 1970-album Stage Fright er mer anonym for folk flest men sitter perfekt i denne settingen. Og den tradisjonelle country-låta «Wayfaring stranger» er en av tidenes mest populære innen denne sjangeren som tidligere er gjort av både Emmylou Harris, Johnny Cash, Neil Young og Steve Earle. Et godt selskap som Millpond Moon absolutt ikke gjør seg bort i.