Da Roy Lønhøiden platedebuterte i 2004 var det etter å ha vært i Texas noen år og blitt farget og inspirert. Nå har han likegodt reist tilbake til Texas for å spille inn sitt nye album. Lavmælt, personlig, følelsesladet med en melankolsk og harmonirik forteller-tone, og så ekte at du slipper ned alle forsvarsverker og bare tar imot. Americana, bedehus-ballader, country, folk, singer-songwriter. Det er mange ord, men ingen beskriver helt det Roy Lønhøiden bedriver. Men bevares som han treffer med denne plata. Bevares. I Texas har Roy overlevd starstruck-tilværelsen i The Zone Recording Studio ute ved Dripping Springs i Texas. Produsert av ingen ringere enn Gene Elders, en hjørnestein for artister som George Strait og Lyle Lovett. Musikerne har jobbet med artister som Leonard Cohen, Dylan, Townes Van Zandt, Joe Ely og en lang rekke flere storheter, men har utvilsomt lagt sin sjel i å backe den norske singer/songwriteren på utenbystur. Det føles slik. Og Texas-artisten Betty Elders som synger med Roy på flere låter, hun synger da på norsk!! Jeg har alltid likt Roy Lønhøiden, men aldri følt så spesielt for hans plater som jeg gjør for denne. Det er en helt spesiell følelse der tiden står helt stille. Og når du begynner med en fantastisk tolkning på norsk av Townes Van Zandts «Flyin’ shoes» som jeg vil si er bedre enn originalen, så er jeg solgt. At jeg har en LP-plate, ja akkurat denne med Townes signatur på, fra et relativt langt møte og intervju for mange år siden, gir meg en ekstra flashback. Av og til kan musikk hente opp følelser og minner du hadde glemt. Det handler om regn, om uvær, om minner som er både gode og dårlige, om miksen av opp og nedturer som vi må leve oss gjennom i dette livet, om refleksjoner og erkjennelser som ligger på et personlig plan. Det er en god følelse, og selv om tekstene er personlige så føles de samtidig så universelle at de gjelder også deg og meg. Jeg kan ikke huske sist en plate hadde en slik effekt. Jeg kjenner at jeg virkelig slapper helt av, det er full power-off og jeg bare sitter og nyter den smakfulle instrumenteringen og reisen gjennom Roys reflekterte, av og til melankolske, og inspirerende tekster. En enkel plate, men en usedvanlig velspilt, ektefølt og rett og slett rørende plate. Hvis det er noen som helst kriterier for faget country/americana i Spelemannskomiteen så bør dette bli en vinner også når det skal deles ut priser. Du Spør Meg Om Sannhet heter plata, og jeg sier deg: Sannheten er at dette er perfekt og tidløst i et singer-songwriter-format som jeg håper at jeg har med meg når alle de andre har gått!