Dette er et up & coming navn fra St. Pete i Florida. Mange norske bluesere har et forhold til staten Florida bl.a. gjennom bluescruisene som arrangeres ut fra Ft. Lauderdale, og musiker-relasjoner gjennom Rock Bottom i en link til vår egen Vidar Busk den gang han dro «over there». The Betty Fox Band spilte på fjorårets utgave av Dark Season Blues, og har innledet et forhold til norske blueselskere som dømt etter dette albumet bør styrkes gjennom at flere konsertarrangører henter henne og bandet over. Helst i går! Du bruker ikke lang tid før du skjønner at denne relativt unge dama øser ut følelsene med en sjelden generøsitet og kjærlighet for faget blues. Der bluesen relativt lett blandes med elementer fra soul, r&b og westcoast-sjangeren. Ja, endog lekes det med eldre triks innen dixie og vaudeville på et par låter, men det er nok mest av alt for å løse opp og ha det litt uhøytidelig moro. Som på «Please come home». Det er ikke den låta du setter på, men du smiler nok av den hver gang, for du skjønner hva som ligger bak. Når albumet åpner med «Think about it» er det som om Aretha Franklin og James Brown satte hverandre i stevne. Rolig nå, du hører det ikke det første minuttet, men la Betty Fox få varme opp stemmebåndet litt først! Den liveformaterte nerven er tydelig på hele plata, og uten å ha sett henne og bandet live gjetter jeg på at dette er en god pekepinn. Hør den Janis Joplin-inspirerte rå kraften på tittelsporet «Slow burn». Kanskje ikke så ulikt noe av det Beth Hart har gjort live, men aldri så «on fire» på plate. Det er upolert og har en vanvittig nerve gjennom teksten og måten hun vrenger sjela på. Er du upåvirket gjennom nevnte låter, så har nok blekket tørket på dødsattesten din for lenge siden. Du kan nok tenke mer Janis Joplin og Californias eller Bostons blues fremfor de mer tradisjonelle formene du finner i Chicago og ved Mississippi-deltaet. Jeg har hørt hundrevis av artister i lignende vokalbasert og egentlig nokså standard-basert bluesvibb, men i farten kommer jeg ikke på noen som har imponert sterkere så fort som The Betty Fox Band gjør. Hun gir så uendelig mye av seg selv, og om hun kanskje ikke er 100% like kraftfull og med samme range” som Etta James eller Janis Joplin, så nøler jeg likevel ikke med å utrope Betty Fox til bluesens Adele. Bluesens levde liv og intense innlevelse kommer godt frem på nevnte låter og andre gode eksempler som «Baby please». Det er så deilig å høre en ung artist som gir full gass og ikke bryr seg om noe sikkerhetsnett eller holder noe tilbake, bare lever bluesen sin ut med masse kraft og vilje. Betty Fox – henne vil du IKKE gå glipp av!